Kirken må uroe og utfordre

Den nye regjering slo i sin regjeringserklæring fast at Danmark er et kristent land. Kirke-
ministeren understreker i et intervju­ at poenget er å slå fast hva som er landets samlende kulturgrunnlag. En biskop slo fast at kristendommen utgjør «en del av samfunnets DNA».

I Vårt Land 2. september spurte­ redaktør Erling Rimehaug betimelig om det tjener kirken som trossamfunn at den blir en garantist­ for nasjonal kultur. Som om nasjonal kultur er en statisk størrelse. Som om ikke kirken både skal utfordre og uroe nasjonal kultur. Som om ikke kirken som trossamfunn skal gå inn i sin tid.

Sekularisering kan handle om nødvendig kamp for å skille religion og verdslig makt fra hverandre. Men sekularisering kan også bety at selve gudstroen med alle dens kjenne tegn forvitrer og til slutt forsvinner. Det ransakende spørsmål Den norske kirke bør stille seg, er hvor mye av denne form for sekularisering som kommer innenfra, som frukt av vår lutherske arv, slik Nils Åge Aune var inne på (Vårt Land 14. oktober) i debatten om Magnus Malms bok Som om Gud ikke finnes.

Da jernteppet falt på slutten av 1980-tallet, viste det seg at både de ortodokse kirker og den katolske kirke hadde kommet langt bedre gjennom trengselstidene enn den lutherske kirke i Øst-Tyskland. I lutherdommens tidligere kjerneområde var oppslutningen om kirken og troen sterkt desimert, mens den i land som Russland og Polen viste seg å stå meget sterkt.

Kan det ha sammenheng med at den tro som sitter i kroppen og som gir seg kollektive uttrykk – slik den gjør i ortodoks og katolsk fromhetstradisjon – vanskeligere­ lar seg sekularisere enn den tro som sitter i hodet og ofte er individualistisk orientert?

Nå er situasjonen hos oss langt fra så dramatisk som i det tidligere­ DDR, men den kirke som går inn i sin tid gjør vel i å se sann-
heten i øynene: Tusener på tusener­ som er medlemmer i vår kirke, lar være å døpe barna sine, slik at disse på et gitt tidspunkt umerkelig forsvinner ut av kirken.

Har dette med forvitring av kristen arv å gjøre, en forvitring som i stigende grad preger vårt samfunn? I et intervju i Vårt Land nylig snakket Karsten Alnæs­ og Notto Thelle om den store betydning Jesu liknelser hadde i deres egen oppvekst. Men om liknelsenes tilstedeværelse i dag, sier de: «Lite til stede i kunsten». «På vei bort i den norske kulturen».

Arnulf Øverland, en sterk kritiker av kirke og kristendom, ble en gang spurt om hvorfor han, av alle, knyttet så sterkt an til den bibelske tankeverden i sine dikt. Dikteren svarte: «Den norske folkesjel er mettet med bibelske tanker og bilder fra århundrers påvirkning. Derfor må den som vil røre ved dype lag i folkets sjel, gjøre bruk av bilder fra den kristne arven.»

60 år etter Øverland sier sitatet mye om hvor raskt «den norske folkesjel» er tømt for «bibelske tanker». Samtidig understrekes betydningen av følgende utsagn: «Bare den kirke som overleverer, vil overleve.»

Hedon
isme sier at lyst og nytelse er det høyeste målet i livet. Vår kristne­ og humanistiske arv har lite å stille opp med, når markedskreftene sørger for at vi daglig teppebombes med hedonismens evangelium: Du bør søke å få tilfredsstilt alle dine behov, så fort som mulig. Du bør alltid være litt misfornøyd med den du er og det du har.

I hedonismens kjølvann ser vi en urovekkende vekst i psykiske lidelser. Kan det være fordi vi tilhører en kultur som på grunnleggende vis er i konflikt med sunne menneskelige instinkter, nedlagt i oss fra Skaperens hånd? Vær selvsentrert – fordi du fortjener det. Hvordan skal vi alle – men ikke minst barn og unge – verge oss mot den form for forkynnelse som reklame-
industrien kynisk bruker milliarder av kroner på, som svekker vårt selvbilde og som får oss til å tro at selve livet er noe du må gjøre deg fortjent til?

En kirke som går inn i sin tid, taler hedonismen midt imot, for menneskeverdets skyld, for menneskets skyld, for selve livets skyld, for vår sårede, blå planet i kosmos’ skyld. Kirken må også våge å løfte frem forsakelsen som en viktig og nødvendig side ved kristen livstolkning.

Samtidig finnes det trekk i samtiden som bryter bildet. Noe av det mest gledelige er måten asylsøkere og flyktninger blir tatt imot på. Her tar solidariteten og nestekjærligheten synlig skikk-
else og tegner ut selve livet som et samlivsprosjekt. Men utfordringene står i kø. For mange lokal-
menigheter handler det blant annet om å bidra til å motvirke fremmedfrykt. Og til alle i major-
itetsbefolkningen som sliter med fremmedfrykt, er det jo bare å videreformidle oppfordringen fra Angela Merkel: Gå i kirken!

I forbindelse med et kirkejubileum i Budalen­ for noen år siden sa jeg noe i retning av: Er du døpt og er du medlem av kirken, så skal du med stor frimodighet kalle deg kristen. Etterpå kom en gammel dame bort til meg og sa: «Æ visst’ itt’ at det var så mange kristne her i Budalen, æ!»

En kirke som går inn i sin tid, er opptatt av å gjenerobre kristen-
navnet, slik at så mange som mulig­ av kirkens medlemmer får frimodighet til å bruke det om seg selv, hele livet, der de er i sitt liv. Dette har med identitet å gjøre. Den som er utrygg på egen identitet, har lite å tilføre andre. Den som er trygg på egen identitet, har mye å tilføre andre.

Da debatten om reservasjonsretten blusset opp, hadde Norge nesten glemt – eller fortrengt – at det finnes helsearbeidere som mener det er galt med abort. Når jussen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt som mulig.

Reservasjonslegene i Bø bidro­ til sand i maskineriet. Slik uorden ville storsamfunnet ikke ha, aller minst argumenter om samvittighet, som om ikke også den sekulære majoritet hadde samvittighet. En av våre kjente filosofer, Arne Johan Vetlesen, sier det slik: – Alle er interessert i etikk, men ingen ønsker å bli moralsk belært. Reservasjonslegene representerte indirekte en etisk brodd som man ville ha seg frabedt, både som individ og som storsamfunn.

Kirken må støtte samvittighetsbasert uro, en uro som ikke bør stanses, men tvert imot ansees­ som legitim og ønskelig når forholdet mellom lovverk, helsevesen og reservasjonsrett skal gås opp på nytt.

Vi trenger samvittighetsapostler i en lang rekke spørsmål hvor samfunnsmoral og samvittighetsbasert uro kommer i konflikt. Dypest sett er det dette miljø-
kampen handler om. Som luthersk kirke gjør vi lurt i å minne hverandre om at vi tilhører en utbrytergruppe hvor samvittighet var selve kodeordet: «Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe­ meg. Amen.»

Den tyske filosofen Jürgen Habermas ga for noe år siden ut en liten bok om «sekulariseringens dialektikk» sammen med kardinal Joseph Ratzinger, (senere pave Benedikt XVI). Filosofen peker på at markedskreftene setter samfunnets solidaritetsevne på spill og tømmer stadig nye livsområder for verdier og normer.

Den moderne fornuft er ikke sterk nok til å skape solidaritet og moralsk indignasjon over verdens urettferdighet, sier Habermas. Derfor kan vi ikke lenger, som i det sekulære samfunn, se på religion og fornuft som motsetninger eller motstandere. Vi må inn i den postsekulære tids-
alder, hvor vi erkjenner at religion og fornuft er gjensidig avhengig­ av hverandre.

Så vender filosofen seg til kirken­, i håp om at den kan greie å gjøre sin tro og teologi tilgjengelig for et bredere publikum. Det er ikke umulig, sier Habermas, og bruker tanken om mennesket skapt i Guds bilde som eksempel.

Denne tanken har kirken maktet å overføre til tanken om at alle mennesker har den samme og ubetingede verdighet. Dette­ kaller filosofen for en «reddende­ oversettelse» av et bibelsk begrep­, fordi den gjør teologien­ tilgjengelig for folk flest. Og så føyer­ han til: «Bare ved å øse dypere av sine egne normative ressurser, kan kirken bidra til at innholdet i bibelske begreper åpnes for et mer allment publikum av troende og ikke-troende».

En kirke som går inn i sin tid utfordres altså til å øse dypere av sine egne normative ressurser. Jeg føyer til: Gjør kirken det, vil den også sette dype spor.

Først publisert i Vårt Land 22.10.2015

LES MER: Silje Bjørndal skriver «Vi er alle seulære!»

LES MER: Roger Jensen spør «Er det en nådig Gud?»

LES MER: Eyvind Skeie skriver om «Lutherdommens største feilslag»

LES MER: Joar Haga skriver om «Luther som sekulariseringsmotor?»