Blant teologiske skurker og helter

Nettopp derfor kunne det vært spennende å få vite mer om hva den jevne leser sitter igjen med av det religionskritiske perspektivet når Egelands thriller er ferdiglest. Har noe av hans oppgjør med en dogmatisk og stivbent kristendom festet seg hos leserne, eller ble de i hovedsak fenget av plottet i fortellingen?

«Selv leser jeg Bibelen med begeistring», sier altså Beltø, og interessant nok bruker Egeland selv akkurat de samme ordene i forbindelse med et intervju i Dagen i april 2013. Det er en nyttig øvelse å kunne lytte til denne formen for kritikk som Beltø/Egeland målbærer uten alltid å skulle ta til motmæle eller måtte forsvare troen eller Kirken. Bak mang en kritikk kan det ligge gjemt et søkende og lengtende hjerte.

Bibelbegeistring og kirkelige sjarlataner

I «Den 13. disippel» er det mange karakterer som har sine egne, ofte negative, erfaringer og opplevelser i møte med tro og religion. Jeg legger til grunn at mangt av det de målbærer er representativt for det forfatteren selv står for. Ikke minst gjelder dette Bjørn Beltøs refleksjoner, som ofte også berører de mere eksistensielle sidene knyttet til det å tro eller ikke tro:

«Troen bor i menneskets hjerte og er bare din. Det er den institusjonaliserte religion jeg sliter med. Kirker fylt av fasit, prester og pastorer som lokker og truer og skyver undringen foran seg. Valget er ditt: paradisisk lykke eller evige pinsler. Meg støter de fra seg. Jeg blir vrang og sær. Religionenes ritualer når ikke inn i meg, et magisk trylleshow, der flosshatter, duer, laser og røykeffekter er erstattet av røkelse og kors og liturgier og allmektige tryllekunstnere med prestekrage og mobilnummer til noen i det høye. Det betyr ikke at jeg ikke selv bærer på en undring og lengsel, jeg som alle andre. Religionene har ikke enerett på undringen. Troen fyller undringen med guder, med myter og tankespinn. Selv leser jeg Bibelen med begeistring. Den rommer storslåtte beretninger, eventyr, allegorier, leveregler og kloke funderinger. Ikke noe mer (...). Katolisismen er som et glassmaleri – fargerik og besnærende, men skjør og gjennomskinnbar. Det finnes noe sånt som titusen helgener i den katolske kirke, Hva gjør de, alle sammen?»

I årets bok er det mange skurker og sjarlataner. Paulus og Den katolske kirke er de to største. Egeland lar Paulus fremstå som eksponent for en kvinneundertrykkende kristendomsforståelse mens Kirken ikke er villig til å akseptere vitenskapelige fakta.

Egelands Paulus er mest av alt en ihuga misogynist, og det er også hans fortjeneste at jesusbevegelsen ble kristen. Takket være Paulus forsvant de feminine elementene fra kristendommen, og de kvinnelige disiplene ble radert ut av kirken og historien. Dette punktet er kanskje av de minst originale i bokens plott og gjør etter min mening Paulus langt mer endimensjonal enn han i virkeligheten er. Ikke minst virker det underlig at Egeland tar dette grepet, all den tid hans egne karakterer tidvis fremstår som svært sjablongaktige hva gjelder mannlighet og kvinnelighet.

Kontrafaktisk historieskrivning

Egelands helt er mest av alt en antihelt. Bjørn Beltø er keitete og usikker, han vet ikke alltid hvem han er og hva han vil, og på toppen av det hele er han albino. Denne siden gjør at Beltø drømmer om kjærligheten, men ikke riktig vet om han egentlig er typen som noen kvinne kan makte å elske.

Beltø er førsteamanuensis i arkeologi, men kan ikke sies å ha fått det helt til innenfor akademia. Han følger ikke den slagne landevei, men sin egen intuisjon og stahet, noe som har skaffet ham mange fiender og kritikere. Samtidig har det også ledet til oppdagelser og avsløringer som mange vil hindre at blir gjort kjent. Hva Beltø i boken beskjeftiger seg med, er jakten på den «egentlige sannheten» om Jesu liv og kristendommens fødsel. Plottet bygger Egeland opp ved hjelp av kontrafaktisk historieskrivning ispedd en stor dash konspirasjonsteorier.

Egelands Beltø undrer seg, men det er innenfor en virkelighet som er stengt for all mulig tro på at et guddommelig nærvær kan gjennomsyre den. Hvis det finnes en guddommelig realitet, finnes den i menneskets hjerter, ingen andre steder. Gud er en konstruksjon i menneskets indre, ikke gaven som oppsøker mennesket og kommer til det utenfra. Egelands verden er, når alt kommer til alt, lukket for en slik mulighet.

Bedre enn Brown

Det teologiske dramaet i boken, spørsmålet om hvem som former historien og hvordan vi endte opp med å få en institusjonalisert kristendom, debatteres av mange. Egelands posisjoner er hverken nye eller enestående. I synet på kvinnens rolle og posisjon innenfor kristendommens tidligste tid, sammenfaller hans konklusjoner både med en feministisk og nyreligiøs tilnærming. Slik sett gir «Den 13. disippel» en grei innføring i det som for mange er blitt til en autorisert tilnærming til Jesus og jesusbevegelsen. For meg er det ingen tvil om at Egelands tilnærming finner tilslutning hos mange av dem som er kritisk til organisert eller institusjonell kristendom og mener at de siste 2000 år ikke er annet enn et kirkelig cover up.

Sett under ett er det ingen tvil om at Egelands romaner om Bjørn Beltø går Dan Brown en høy gang. Der hvor Dan Brown skriver som om han forteller historiske fakta, etterlater Egeland liten tvil om at han dikter og bedriver spekulasjoner. For den som fester lit til Det nye testamentes budskap om Jesus fra Nasaret, er det ekstra spennende å følge Egelands kontrafaktiske tilnærming. Utvilsomt har Egeland rett i antakelsen sin om at dersom det kontrafaktiske hadde vært det faktiske, ville mangt ha endret seg i vår forståelse av kristendommen.

Det lar seg ikke nekte for at Egeland gjennom «Den 13. disippel» bidrar til å pirre nysgjerrigheten på hvordan jesusbevegelsen oppstod. Boken kan og bør vekke interessen hos mange av oss for hva som er den «egentlige historien» om Jesus og Det nye testamente. I motsetning til hva Egeland synes å mene, vil jeg hevde at den historien langt overgår plottet han lar oss møte i «Den 13. disippel». Likevel har arkeologen Beltø og fortelleren Egeland utvilsomt fornyet min interesse for kristendommens fremvekst og minnet meg om at det opplagte ikke er så opplagt som det synes å være.

Men om Egeland/Beltø mot formodning en dag skulle få rett, ville kirken måtte gjøre fellesskap med jødene: vente på ham som Gud har lovet å sende, Messias.

Artikkelen er en forkortet utgave som kommer i siste nummer av SEGL 2014