Gråt, mitt elskede land!

Ja, gråt over galskapen ingen vil eller tør stanse

I 1964 ble fosterdrap tillatt i Norge. Fra 1964-1974 steg antall avlivninger fra 3 000 til 15 000 per år. Hvis man regner et gjennomsnitt på 10 000 avlivninger per år i denne perioden på elleve år, vil summen bli 110 000 drepte. Jeg antar at gjennomsnittet i årene 1975-1978 var høyere, men om man bruker samme tall også i denne perioden, kan man plusse på 40 000 avlivninger. Nåværende abortlov trådte i kraft 01.12.1978. Fra 1979-2013 (trettifem år), ble det utført 498 753 fosterdrap (tall fra SSB/FHI). I 2014 vil det også bli avlivet rundt 15 000 fostre. Så i sum fra 1965 og ut 2014 vil ca. 660 000 barn på vei til fødsel være utryddet.

Gråt over Norges tapte innbyggere

Det er umulig å vite hvor mange innbyggere i alt landet har tapt på grunn av alle fosterdrapene, men om man dobler tallet på aborter, vil man kanskje nærme seg et mulig tall på de som ville blitt deres etterkommere? Det er ikke usannsynlig at Norge – i sum, har tapt ca. to millioner innbyggere på femti år, trolig langt flere. I tillegg kommer også alle liv som er avbrutt ved bruk av abortpillen.

Gråt over de ansvarlige for loven

>Norges regjerende politikere, som med vitende og vilje godkjenner mellom 14 000-16 000 fosterdrap årlig. Det er ingen akseptabel unnskyldning at også andre land har lignende lover.

>politikere som ønsker loven utvidet slik at enda flere kan dømmes til døden.

>politikere som snakker høyt om FNs barnekonvensjon, men neglisjerer dens paragrafer om vern av ufødt liv.

>politikere som kjenner til nyere forskning om barnets utvikling også før 12. uke, men fortrenger sannheten – og tier.

Gråt over eksekutørene

>leger som utfører provoserte aborter og de som assisterer, og som dermed godkjenner praksisen. Retten til å reservere seg ble lovfestet i 1975.

>leger som ydmyker gravide flerbarnsmødre ved å anbefale abort uten annen årsak enn at foreldrene etter legens mening har ”barn nok fra før”. En del kvinner er ikke sterke nok og bøyer seg for legenes syn.

>forskere som ser på begynnende menneskeliv som i seg selv verdiløst materiale og behandler det slik.

Gråt over

>alle som mener at mennesker med Downs syndrom og diverse funksjonsbremser eller sykdommer bør utryddes. Hvem blir født med garanti for alltid god helse og førlighet?

>mødre/fedre/svigerforeldre som tvinger unge til å be om abort med begrunnelsen at et barn vil ødelegge deres fremtid. Slike argumenter er særdeles tankeløse, for hvem kjenner tiden som kommer? Et allerede født barn – eller en voksen – kan like gjerne bli den som ”ødelegger fremtiden”.

>foreldre som velger abort fordi det ”ikke passer med et barn (til) akkurat nå”; grunnen kan være planlagte reiser, utdannelse e. a.

>menn som ikke vil ta ansvar og tvinger en gravid ektefelle/partner til å be om abort.

>biskoper, prester og andre kristenledere som er engasjert i klimaproblematikken, men er tause som graver når det gjelder massakren av ufødte. Hvorfor? Jf. 2. Mos. 20:13.

Så må vi heller ikke glemme å gråte med

- kvinner som ble tvunget, truet eller villedet (livløs-celleklump-teorien) av andre til å ta abort og som nå sørger over barn/et som ikke fikk komme.

- menn som ville beholde barn på vei, men hvor kvinnene – i kraft av loven – sa nei.

Hvor lenge skal galskapen fortsette?

Det man kan håpe og be om, er at de av landets politikere og andre som vil fjerne de kristne normene og dermed den absolutt tryggeste seksualpraksisen for mennesket, snart må innse hvilke følger det vil få (og har fått) for folk og land om den ansvarsløse ”friheten” fortsatt skal prises som modell. For abort handler også om u-moral. Og – omdagens abortpraksis blir videreført, tør vi tenke femti år frem i tid?

Gråt, mitt elskede land!

Overskriften er lånt fra den norske oversettelsen av Alan Patons roman fra 1948– Cry, the Beloved Country.Paton var en av de første som skrev om situasjonen for den svarte befolkningen i Sør-Afrika. Nei, jeg skal ikke kalle abortus provocatus for apartheid, men – praksisen med å drepe barn på vei til fødsel – fordi de vil true vår fremtid, har sterke likhetstrekk med diskrimineringen av mennesker som blir ansett for å være av ”feil” rase: Begge deler handler meget om å forsvare egen posisjon, og de man mener vil true denne posisjonen, ønskes fjernet.