Utvalgt 
– hva så?

TRO. ETIKK. EKSISTENS: 'Mitt utgangspunkt er at Israel er Guds utvalgte folk. Det er ingen tvil om denne overbevisningen i Bibelen», skriver Walter Brueggemann, kjent bibelforsker og professor emeritus i Det gamle testamente.

Hans bøker leses langt utenfor akademiske sirkler, fordi han trekker de gammeltestamentlige tekstene rett inn i dagens virkelighet. Nå har han tatt fatt på hva de kan si om den betente konflikten i Midtøsten.

Nyorientering

Brueggemann legger ikke skjul på at deler av boken er en nyorientering fra det han skrev om temaet i 1977 i boken The Land.

– Som mange kristne var jeg takknemlig – og fortsetter å være det – for at Israel ble grunnlagt og blomstret. Jeg regnet Det hellige land for å være det rette sted for Bibelens utvalgte folk, skriver han. Det holder han fast ved. Men nå mener han Israel har blitt en militærmakt og okkupasjonsmakt som må vurderes mer kritisk.

Boken Chosen? Reading the Bible amid the Israeli-Palestinian conflict er ingen akademisk tungvekter. Den er snarere et studiehefte, med faktabokser og spørsmål. Likevel drar Brueggemann med seg hele sin faglige tyngde inn i teksten.

Utvalgt

Utgangspunktet mener han er klart: 
Bibelen sier utvetydig at Israel er Guds utvalgte folk.

– Dette er kjernen i teksten, og hva jødedommen fortsatt gjør krav på. Ja, Bibelen lar seg ikke forstå uten, skriver Brueggemann.

Israels utvelgelse er et evigvarende løfte i Bibelen.
Det har ingenting med folkets egenskaper eller
fortjenester å gjøre. Det er en guddommelig 
erklæring uten noen begrunnelse eller forklaring.

– Israel er utvalgt fordi Gud har vendt sitt hjerte til folket og elsket det. Det er ikke noe ved Israel som framkaller en slik beslutning, skriver Bruegge-
mann.

LES OGSÅ: Ikke Guds åpenbaring

Men denne ubetingede utvelgelsen står i spenning til andre tekster, hvor det stilles betingelser for utvelgelsen.

– Ved utgangspunktet for Sinai-tradisjonen er det et digert hvis knyttet til pakten, som antyder at en slik status er avhengig av nidkjær lydighet mot Toraen, og at uten det vil Israel tape sin rolle, skriver Brueggemann – og fortsetter med at dette «hvis» er nerven i mange av profetenes formaninger.

Erstatningsteologi

Denne gammeltestamentlige utvelgelsestanken er blitt anvendt på ulike måter opp gjennom historien. Den kristne kirken har lenge betraktet seg som den nye pakts utvalgte folk.

– Tanken om at kristendommen har erstattet jødedommen som de utvalgtes tro, har sin rot i en tanke om at jødedommen var en forberedelse, men at da Jesus kom, fungerte ikke lenger jødedommen, skriver Brueggemann, som kaller denne erstatnings-teologien for «en historisk absurditet og en teologisk skandale».

Men også i USA har utvelgelses-
tanken slått rot. De tidlige 
kolonistene i Nord-Amerika så seg selv som det utvalgte folk som var kalt ut av det egyptiske
fangenskap i Europa og gitt en historisk oppgave i verden. Denne
forestillingen lever fortsatt, og påkalles blant annet som 
begrunnelse for amerikanske militærintervensjoner rundt i verden.

Brueggemann påpeker at det ligger et potensial for fiendskap i utvelgelsestanken dersom den brukes mot dem som ikke er utvalgte.

– Det kan se ut til at ethvert krav om å være utvalgt – fra Israel,
fra USA eller fra kirken – innebærer at den utvalgte må velge
noe mer enn sin utvalgthet, skriver Brueggemann. Uten slike vanskelige valg ender det bare opp med uendelig fiendskap og vold, mener han.

Landet

Løftene til Israel i Det gamle testamente er også løfter om land: Abraham blir lovet det som den gang var Kanaans land for seg og sine etterkommere.

Slik vi møter dette landløftet i Første Mosebok, er det uten betingelser. Men når vi kommer til Femte Mosebok, blir løftet om landet betinget av israelsfolkets lydighet.

– Vi må altså konkludere med at landet er gitt uten betingelser,
men at det kan beholdes bare på visse betingelser, skriver 
Brueggemann.

Professoren påpeker at Toraen (de fem Mosebøkene) trolig ble fullført under det babylonske fangenskapet. Tanken om at Gud kan ta fra folket det lovede
landet om de ikke oppfyller 
betingelsene, fungerte som en forklaring på den ulykken som hadde rammet dem.

LES OGSÅ: Hvorfor er det så vanskelig å dele?

Dermed kunne løftene gi grunnlag for håp om at de igjen skal få landet tilbake. Dette håpet toner i mange av profetiene, for eksempel hos Jesaja.

– Landet dominerer altså tradisjonen, og kulminerer i håpet, grunnlagt på Jahves beslutning om å sikre et godt liv i det lovede landet, skriver han.

Israel

Men så er spørsmålet hvordan disse 
tekstene til et folk som levde for lenge siden kan tolkes i dagens situasjon.

– Å sette likhetstegn mellom staten Israel og 
Israels tro, kan trekke sterke veksler på den bibelske teksten. Men det er bare én mulig tolkning, og det er en tolkning som ser bort fra de tekstene som sier at landet holdes på visse betingelser, skriver Brueggemann.

Han mener det ikke er troverdig å trekke en klar linje fra landløftene i Bibelen til staten Israel. For det første fordi man ser bort fra alt det som har skjedd som gjør dagens situasjon helt forskjellig fra den bibelske. For det andre fordi staten Israel er en sekulær militærmakt som følger de samme maktpolitiske retningslinjer som enhver nasjonalstat.

– Staten Israel kan, som enhver nasjonalstat, kreve sin politiske legitimitet og insistere på sin legitime sikkerhet. Man appellerer til gamle tros-tradisjoner, men de har liten overbevisningskraft unntatt for dem som ukritisk godtar at de gamle fortellingene har autoritet, skriver han.

LES OGSÅ: Slik ble «jøde»-nesen til

Han går i rette med dem som bruker Bibelens landløfter som begrunnelse for den israelske 
bosettingspolitikken.

– Intet kunne være fjernere fra virkeligheten. Enhver appell til gamle tradisjoner må ta høyde for den enorme tolkningsavstanden det er mellom dagens appell og den gamle. Å prøve å fornekte 
eller fjerne denne avstanden, er en illusjon, skriver Brueggemann.

Den andre

I den bibelske tradisjonen er ikke landet bare noe som blir lovet og gitt. Det blir også tatt. Toraen avsluttes med at Moses skuer inn i det lovede landet. Men i bøkene som følger, møter 
israelsfolket det faktum at det allerede bor noen i landet. Josva tar landet med makt og utrydder folkene som bor der. Likevel framstilles landet som en gave fra Gud.

Men det er også mange tekster om inkludering av fremmede i Det gamle testamente, for eksempel Ruts bok og formaninger om å ta seg godt av de fremmede i landet. Det er en spenning mellom ekskludering og inkludering i de bibelske tekstene.

– Bibelen er tvetydig om «den andre». Noen steder avvises den andre, andre steder ønskes den andre velkommen, skriver Bruegge-
mann. Dette åpner for at noen kan lese Bibelen som støtte for etnisk renhet.

– Israelske sionister ønsker at palestinerne skal forsvinne. Mange arabere ønsker at Israel skal forsvinne. Men det vil ikke skje. Derfor må de gjøre rom for hverandre, skriver han – og 
begrunner det med at Bibelens nådige Gud alltid strekker seg ut til den andre.

– Enhver direkte overføring av gamle tekster til aktuelle saker løper risikoen for overforenkling. Som oftest vil slik ignorering av historiske forskjeller være drevet av en ideologi, og derfor vil tolkningen være immun for kritiske motforestillinger, skriver han.

Sionismen

En slik ideologi er sionismen. Den henter sitt navn fra det bibelske begrepet Sion, og det er den siste gammeltestamentlige forestillingen Brueggemann analyserer.

Sion er opprinnelig navnet på en høyde ved Jerusalem som kong David erobret og befestet. Men i de bibelske tekstene blir Sion en metafor for Davids kongevelde, for Jerusalem – og til sjuende og sist også for et trygt liv i landet.

Paradoksalt nok får Sion denne symbolske betydningen nettopp når Jerusalem er ødelagt og folket er drevet i eksil i Babylon. Håpet om å vende tilbake ble en viktig tone i de bibelske tekstene – og dermed også i jødedommen etter at romerne ødela Jerusalems tempel. I denne drømmen ligger også sionismens utspring.

LES OGSÅ: Hvem er kristensionistene?

Den moderne sionismen er en politisk ideologi, selv om den trekker veksler på bibelske tekster, mener Brueggemann.

– Begrepets teologiske røtter har med dyktighet blitt alliert med Israels voksende militærmakt, og med den internasjonale sympatien for Israel etter Shoah (Holocaust), skriver han.

Når en metafor blir gjort til en ideologi, mister den sin mangetydighet og elastisitet, og blir forenklet til ett endimensjonalt budskap. Det har skjedd med sionismen, mener han.

– En ansvarlig tro må kritisere enhver ideologi som bruker troen til en endimensjonal sak som ikke kan kritiseres, sier han – og påpeker at det nettopp var en slik maktkritikk de gammeltestamentlige profetene drev med.

– Enhver ukritisk ideologi reduserer troen til avgudsdyrkelse, skriver han.