ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Utenforskapets pris

Målet for politikere må nå være å hindre en «Whitelash», en revers av verdier vi trodde var urokkelige.

ANNONSE
ANNONSE
Spaltist

OVERBLIKK: Tirsdager skriver Hilde Frafjord Johnson (generalsekretær i KrF), Leif Knutsen, Asle Jøssang og Mari Norbakk om internasjonale tema.

Det er to uker siden amerikanske velgere stemte Trump inn i presidentstolen. Rystelsene følges nå av et enda mer skremmende spørsmål: Vil vi oppleve en dominoeffekt? Ser vi en full revers i den liberale verdensorden, slik vi kjenner den?

Multimilliardæren fra den absolutte overklassen ble paradoksalt nok talerøret for millioner som følte seg sviktet av eliten i Washington. Ikke alle var enige i det Trump sa, men han var tøff nok til å utfordre status quo. Han ville forandring. Og han var ikke politiker.

EMIL ANDRÉ ERSTAD: «Verda går ikkje framover»

Forskjeller

Dette har relevans også for mange andre land. Forskjellene er størst i USA, mellom rik og fattig, sentrum og periferi, mellom eliten i hovedstaden og de som står uten jobb. Men forskjellene er også store i mange europeiske land. Stadig flere opplever at velferdsordningene ikke favner dem. De er ekskludert fra arbeidsmarkedet og står med ryggen mot veggen.

Dette er vanlige briter eller franskmenn som har mistet jobben. De har lav utdannelse. Nye jobber er i sektorer der de har minimal kompetanse. Barna deres får ikke jobb. Det verste er at de opplever å ikke ha noen verdighet igjen.

Det var også denne arbeiderklassen som i millioner stemte Trump inn. Politikere fra Washington DC ville bare gi dem mer av det samme. Men byggherren fra New York lovet å bygge landet og skaffe nye jobber. Han ville gi dem verdigheten tilbake.

ERLING RIMEHAUG: «Donald Trump er mer et symptom enn en årsak til at demokratiet står i fare»

«Whitelash»

Dette er et faresignal til oss alle. Mistilliten til det som i mange land kalles «den politiske klassen» er stor. Folk føler seg sviktet. Når det er valg velger mange å sitte hjemme, eller de stemmer i protest.

Et annet fellestrekk er irritasjon over innvandrerne. Påstander om at denne gruppen «tar jobbene våre» eller får støtte som «vanlige folk» ikke får, er mange. Dette har også med identitet å gjøre: «Vi vil ta landet vårt tilbake» indikerte at noen (les: innvandrerne) har tatt landet fra dem. Dette budskapet kommer også fra høyre-populistiske partier i Europa i dag.

Det paradoksale er at innvandrere og flyktninger ofte befinner seg enda lenger nede på rangstigen. De har en mye vanskeligere hverdag. Men de ble altså skyteskive likevel. Med dirrende stemme sa en framtredende afro-amerikansk journalist valgnatten at valget også handlet om rase. Han kalte valgresultatet en «Whitelash» mot nettopp dem.

Brexit i Storbritannia var et første signal om det samme. Og våren 2017 er det valg i Frankrike, Østerrike og Nederland, der fremtredende høyrepopulister fosser frem på meningsmålingene. Utenforskap fører til avmakt. Da står bare protesten igjen.

LARS GILBERG: «Hva har Trump og søppeltømming i Oslo til felles?»

Nye grep

Målet for politikere må nå være å hindre en «Whitelash» også i andre land, en revers av verdier vi trodde var urokkelige. Det kan bare gjøres ved offensive tiltak mot utenforskap og avmakt, en politikk som er inkluderende og reduserer forskjellene. Samtidig trengs nye grep for å gjenvinne verdigheten hos dem som føler de har mistet den. De må oppleve at de blir sett og hørt.

Vi har en jobb å gjøre også i Norge:

Kamp mot arbeidsledighet når jobbene rasjonaliseres bort. Ulikhet må bekjempes og innvandrere og flyktninger inkluderes gjennom kvalitativt bedre integrering.

Det dreier seg om å korte ned avstanden mellom folk og folkevalgte; beslutninger må fattes så nær den enkelte som mulig. Folk flest skal oppleve at de har innflytelse på sin egen hverdag, og ikke overstyres av eliter. Det dreier seg om å styrke små og store fellesskap og frivillig innsats over hele landet. Tillit må bygges nedenfra.

I dag er tendensen den motsatte. Langsomt, men sikkert øker forskjellene, enhetene, avstanden, og avmakten – også hos oss. Det er farlig. For da forvitrer også viktige verdier i samfunnet vårt. Å snu denne trenden må nå ha topp prioritet. Dette er verdipolitikk anno 2016.

ANNONSE
Spaltist

OVERBLIKK: Tirsdager skriver Hilde Frafjord Johnson (generalsekretær i KrF), Leif Knutsen, Asle Jøssang og Mari Norbakk om internasjonale tema.

Det er to uker siden amerikanske velgere stemte Trump inn i presidentstolen. Rystelsene følges nå av et enda mer skremmende spørsmål: Vil vi oppleve en dominoeffekt? Ser vi en full revers i den liberale verdensorden, slik vi kjenner den?

Multimilliardæren fra den absolutte overklassen ble paradoksalt nok talerøret for millioner som følte seg sviktet av eliten i Washington. Ikke alle var enige i det Trump sa, men han var tøff nok til å utfordre status quo. Han ville forandring. Og han var ikke politiker.

EMIL ANDRÉ ERSTAD: «Verda går ikkje framover»

Forskjeller

Dette har relevans også for mange andre land. Forskjellene er størst i USA, mellom rik og fattig, sentrum og periferi, mellom eliten i hovedstaden og de som står uten jobb. Men forskjellene er også store i mange europeiske land. Stadig flere opplever at velferdsordningene ikke favner dem. De er ekskludert fra arbeidsmarkedet og står med ryggen mot veggen.

Dette er vanlige briter eller franskmenn som har mistet jobben. De har lav utdannelse. Nye jobber er i sektorer der de har minimal kompetanse. Barna deres får ikke jobb. Det verste er at de opplever å ikke ha noen verdighet igjen.

Det var også denne arbeiderklassen som i millioner stemte Trump inn. Politikere fra Washington DC ville bare gi dem mer av det samme. Men byggherren fra New York lovet å bygge landet og skaffe nye jobber. Han ville gi dem verdigheten tilbake.

ERLING RIMEHAUG: «Donald Trump er mer et symptom enn en årsak til at demokratiet står i fare»

«Whitelash»

Dette er et faresignal til oss alle. Mistilliten til det som i mange land kalles «den politiske klassen» er stor. Folk føler seg sviktet. Når det er valg velger mange å sitte hjemme, eller de stemmer i protest.

Et annet fellestrekk er irritasjon over innvandrerne. Påstander om at denne gruppen «tar jobbene våre» eller får støtte som «vanlige folk» ikke får, er mange. Dette har også med identitet å gjøre: «Vi vil ta landet vårt tilbake» indikerte at noen (les: innvandrerne) har tatt landet fra dem. Dette budskapet kommer også fra høyre-populistiske partier i Europa i dag.

Det paradoksale er at innvandrere og flyktninger ofte befinner seg enda lenger nede på rangstigen. De har en mye vanskeligere hverdag. Men de ble altså skyteskive likevel. Med dirrende stemme sa en framtredende afro-amerikansk journalist valgnatten at valget også handlet om rase. Han kalte valgresultatet en «Whitelash» mot nettopp dem.

Brexit i Storbritannia var et første signal om det samme. Og våren 2017 er det valg i Frankrike, Østerrike og Nederland, der fremtredende høyrepopulister fosser frem på meningsmålingene. Utenforskap fører til avmakt. Da står bare protesten igjen.

LARS GILBERG: «Hva har Trump og søppeltømming i Oslo til felles?»

Nye grep

Målet for politikere må nå være å hindre en «Whitelash» også i andre land, en revers av verdier vi trodde var urokkelige. Det kan bare gjøres ved offensive tiltak mot utenforskap og avmakt, en politikk som er inkluderende og reduserer forskjellene. Samtidig trengs nye grep for å gjenvinne verdigheten hos dem som føler de har mistet den. De må oppleve at de blir sett og hørt.

Vi har en jobb å gjøre også i Norge:

Kamp mot arbeidsledighet når jobbene rasjonaliseres bort. Ulikhet må bekjempes og innvandrere og flyktninger inkluderes gjennom kvalitativt bedre integrering.

Det dreier seg om å korte ned avstanden mellom folk og folkevalgte; beslutninger må fattes så nær den enkelte som mulig. Folk flest skal oppleve at de har innflytelse på sin egen hverdag, og ikke overstyres av eliter. Det dreier seg om å styrke små og store fellesskap og frivillig innsats over hele landet. Tillit må bygges nedenfra.

I dag er tendensen den motsatte. Langsomt, men sikkert øker forskjellene, enhetene, avstanden, og avmakten – også hos oss. Det er farlig. For da forvitrer også viktige verdier i samfunnet vårt. Å snu denne trenden må nå ha topp prioritet. Dette er verdipolitikk anno 2016.

ANNONSE