En svett Jesus her?

For ikke så lenge siden fikk jeg gleden av å feire en festgudstjeneste i Oslo domkirke. Smekkfull kirke, fantastisk musikk, liturgisk presisjon og en passe intellektuell preken.

Jeg liker domkirka. Mens jeg satt der, under forgylte akantusranker og dekorerte hvelvinger, kom jeg til å undres over hva som hadde skjedd dersom Jesus hadde kommet gående inn i kirkerommet under denne gudstjenesten. Ikke himmelens oppstandne allviter med rosa kjortel, men den 
jødiske mannen som levde for 2.000 år siden, svett og alminnelig kledd, helt ut preget av sin tid og sitt sted. Hva ville han sett? Hva ville han forstått? Og ville han ant at det var ham vi feiret?

Tankeeksperimentet er ikke nytt. Tor Åge Bringsværds novelle Matt 18, 20 lar en svart Jesus forstyrre en hvit gudstjeneste i et rasedelt samfunn. Han blir kastet ut. Slike uromomenter ødela gudstjenesten. Særlig dem med feil hudfarge. Novellen er avslørende. For hvordan ville vi, i vår tid, reagert på å få en revolusjonær profet midt i blant oss?

Mens Bringsværd undersøker vår egen reaksjon på Jesus, ble jeg under denne gudstjenesten mer opptatt av det motsatt perspektivet, nemlig Jesu mulige reaksjon på oss. Og ikke minst på hva han hadde syntes om gudstjenesten. Feirer vi den på en måte som ville gitt mening for Jesus?

Jeg tror Jesus ville vært totalt uforstående til det som foregikk. La det være sagt: Oslo domkirke skiller seg i så måte ikke fra andre kirker jeg har vært i. Jeg tror JesuS ville vært like fremmed blant bassgitarer og gripende taler hos pinsevennene, drakter og messeoffer hos katolikkene og kaotiske familiegudstjenester i forstedenes forsamlingshus, som i en norsk gudstjeneste.

Hvorfor? Fordi Jesus er en fremmed. Han kommer fra en annen tid, et annet sted. Han er og blir en mann med en livsverden som er grunnleggende ukjent for oss. Men hva så? Vil vi egentlig at Jesus skal like dagens salmeseddel og uanstrengt delta i bønnevandringen i sideskipet?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sant å si tror jeg spørsmålet om hvorvidt Jesus hadde trivdes i benkeradene på en norsk gudstjenesten er en ganske dårlig målestokk. Gudstjenestens kvalitet kan ikke bruke den historiske Jesus som garantist.

Jesus tilhørte sin tid, vi tilhører vår. Det er det som heter kontekstualitet. Og vi skal være glade for at vi ikke deler et antikt verdensbilde. At noen av våre beste salmer er skrevet så nylig som på 1970-tallet er ikke et problem, men en styrke. For at noe skal være nær oss og berøre oss, må det også finnes avstand og fremmedhet. Alle steder er ikke hjemme. Her er hjemme. Dette er mine koder. Og hit til mitt hjem kan Jesus komme på besøk fra sitt hjem, fordi budskapet om ham kan overskride kulturelle og historiske grenser.

Fortellingene om Jesus taler gjennom skiftende tider og steder. De kan slå rot i nytt jordsmonn, og blomstre som en plante ingen har sett før. Hvis evangeliet faktisk er et sant ord til alle mennesker i alle tider og på alle steder, kan vi leve godt med at også den historiske Jesus ikke bare er det evige himmelord, men også en mann av sin tid. Hans fremmedhet i en norsk kirke er et tegn på at vi har gjort evangeliet til vårt. Hadde Jesus kjent seg helt og fullt hjemme, hadde nok ikke vi gjort det.

Men så er kirkedørene åpne likevel. Heldigvis kreves det ingen kulturell kompetanse for å sitte stille i benken. Vi skal holde våre fellesskap åpne, også for en fremmed. Kanskje vi til og med kan la oss endre av en slik gjest. Enten han er ny eller bør være en gammel kjenning av kirka.

Stipendiat ved 
Det teologiske fakultet