ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Dette er noe av det som tiltrekker meg mest med islam

Nåden er ikke en teori eller en kjekk ting ha, den blir virkelig når vi praktiserer den.

ANNONSE
ANNONSE
Spaltist

Maryam Trine Skogen, blogger og student ved Det teologiske fakultet

Noe av det som tiltrekker meg mest med islam er det jordnære­ i å erkjenne at jeg kommer til kort som menneske. Selv om jeg ikke tror på en arvesynd, kan jeg si at jeg synder selv hele tiden.

Hva er det så jeg gjør galt? Min største synd er å tro at jeg har gudommelige egenskaper. Å tro at noe jeg gjør eller har kan sidestilles med Guds kraft og vilje, er å tro på avguder.

Det høres dramatisk ut, men la meg forklare: Når jeg sier at jeg skal komme og besøke deg til helga, vet jeg ikke om det er en sannhet. Det er en antagelse ­basert på den forutsetning at jeg faktisk kan både puste og gå i dagene som kommer. I virkeligheten er jeg totalt uvitende om fremtiden og min skjebne.

Det er ikke jeg som får det til å skje, det at jeg besøker deg. Det skjer fordi jeg har fått livet og en midlertidig fungerende kropp den dagen jeg kommer. Derfor må vi alltid minnes å legge til «in sha Allah» – «hvis det er Guds vilje».

LES OGSÅ: Den gang alle var kristne, skriver Erling Rimehaug

Mors nåde

Da jeg kom til verden med tre og en halv kilo i kroppsvekt og en muskelmasse ute av stand til å bære seg selv, hva gjorde jeg da for å overleve? Det var min mors nåde og jordmorens ­omsorg som beskyttet meg fra å dø av sult og kulde.

De som er sterke og funksjonsfriske har lett for å glemme de fasene i livet hvor vi ikke mestrer det alene. Vi føler oss kraftfulle, derfor idéen om gudommelige egenskaper: Vi skal skape våre liv, jobbe, spare, kjøpe og bygge.

Men egoisme og mangel på ydmykhet er sjelden en god følgesvenn. I Islam sier vi at alt dette er rizq, velsignelser. Det er ikke du som lager et barn, du er midlertidig velsignet med et barn. Det er ikke du som skaffer penger til familien, du er midlertidig velsignet med en jobb som gjør det mulig.

Med en slik innstilling er det lett å se at du er omgitt av millioner av velsignelser og at livet selv er en gave. Tror jeg ett sekund at dette er noe jeg selv har skapt, eller lar være å takke Gud for det, vender jeg meg bort fra ham som har gjort det hele mulig.

LES OGSÅ: Kirken satte ny rekord i inn- og utmeldinger

Empatien viker

Vi lever i en tid hvor de medieskapte bølgene av frykt og identitetskamp har skapt et skille mellom oss og dem. Frekkhet har blitt normen, og spydigheter hverdagslige. Politikere ­uttaler seg i full offentlighet på en måte som hadde fått bestemora mi til å be dem vaske munnen med grønnsåpe. «For sånn snakker man bare ikke om mennesker», hadde hun sagt.

På Facebook opplever jeg stadig oftere at folk mangler både filter og sensur. Før jul la jeg ut en statusoppdatering hvor jeg ba mine venner tenne et lys og be for alle mødrene som sitter i fengsel, og savner sine barn til jul.

Kommentarene lot ikke vente på seg. Fangene burde ha tenkt seg om før de gjorde dumme ting, det var til pass å sitte der. Dessuten er jo norske fengsel som ­hotell, skrev en annen. Kun en som mangler både empati og kunnskap kan si noe sånt.

Som tidligere fengselsbetjent vet jeg hva det betyr å være den som låser opp døra og setter seg ned for en prat. Uansett hva det mennesket har gjort er det akkurat da et menneske som lider og er totalt avhengig av nåde. Noen må komme med mat, noen må ta imot tårene.

Med hvilken rett skulle jeg nekte min neste denne nåden når jeg selv er totalt avhengig av den gjentatte ganger fra fødsel til grav?

Ubegrenset

For meg er nåden Guds eksistens. To av Guds navn på arabisk er «Ar Raheem» og «Ar Rahman» som betyr den nåderike og den barmhjertige. Han som er nåden og han som gir nåden. Guds nåde er konstant og ubegrenset, den favner alt og alle, til alle tider.

Nåden er ikke en teori eller en kjekk ting å ha, det er noe som først blir virkelig i det vi praktiserer det. Nåden er fra Gud, men innvilges ofte i dette livet av medmennesker. Å gjøre Guds vilje er å gjøre ordet levende.

LES OGSÅ: Det gode som skjedde

Publisert: 2. januar 2017
ANNONSE
Spaltist

Maryam Trine Skogen, blogger og student ved Det teologiske fakultet

Noe av det som tiltrekker meg mest med islam er det jordnære­ i å erkjenne at jeg kommer til kort som menneske. Selv om jeg ikke tror på en arvesynd, kan jeg si at jeg synder selv hele tiden.

Hva er det så jeg gjør galt? Min største synd er å tro at jeg har gudommelige egenskaper. Å tro at noe jeg gjør eller har kan sidestilles med Guds kraft og vilje, er å tro på avguder.

Det høres dramatisk ut, men la meg forklare: Når jeg sier at jeg skal komme og besøke deg til helga, vet jeg ikke om det er en sannhet. Det er en antagelse ­basert på den forutsetning at jeg faktisk kan både puste og gå i dagene som kommer. I virkeligheten er jeg totalt uvitende om fremtiden og min skjebne.

Det er ikke jeg som får det til å skje, det at jeg besøker deg. Det skjer fordi jeg har fått livet og en midlertidig fungerende kropp den dagen jeg kommer. Derfor må vi alltid minnes å legge til «in sha Allah» – «hvis det er Guds vilje».

LES OGSÅ: Den gang alle var kristne, skriver Erling Rimehaug

Mors nåde

Da jeg kom til verden med tre og en halv kilo i kroppsvekt og en muskelmasse ute av stand til å bære seg selv, hva gjorde jeg da for å overleve? Det var min mors nåde og jordmorens ­omsorg som beskyttet meg fra å dø av sult og kulde.

De som er sterke og funksjonsfriske har lett for å glemme de fasene i livet hvor vi ikke mestrer det alene. Vi føler oss kraftfulle, derfor idéen om gudommelige egenskaper: Vi skal skape våre liv, jobbe, spare, kjøpe og bygge.

Men egoisme og mangel på ydmykhet er sjelden en god følgesvenn. I Islam sier vi at alt dette er rizq, velsignelser. Det er ikke du som lager et barn, du er midlertidig velsignet med et barn. Det er ikke du som skaffer penger til familien, du er midlertidig velsignet med en jobb som gjør det mulig.

Med en slik innstilling er det lett å se at du er omgitt av millioner av velsignelser og at livet selv er en gave. Tror jeg ett sekund at dette er noe jeg selv har skapt, eller lar være å takke Gud for det, vender jeg meg bort fra ham som har gjort det hele mulig.

LES OGSÅ: Kirken satte ny rekord i inn- og utmeldinger

Empatien viker

Vi lever i en tid hvor de medieskapte bølgene av frykt og identitetskamp har skapt et skille mellom oss og dem. Frekkhet har blitt normen, og spydigheter hverdagslige. Politikere ­uttaler seg i full offentlighet på en måte som hadde fått bestemora mi til å be dem vaske munnen med grønnsåpe. «For sånn snakker man bare ikke om mennesker», hadde hun sagt.

På Facebook opplever jeg stadig oftere at folk mangler både filter og sensur. Før jul la jeg ut en statusoppdatering hvor jeg ba mine venner tenne et lys og be for alle mødrene som sitter i fengsel, og savner sine barn til jul.

Kommentarene lot ikke vente på seg. Fangene burde ha tenkt seg om før de gjorde dumme ting, det var til pass å sitte der. Dessuten er jo norske fengsel som ­hotell, skrev en annen. Kun en som mangler både empati og kunnskap kan si noe sånt.

Som tidligere fengselsbetjent vet jeg hva det betyr å være den som låser opp døra og setter seg ned for en prat. Uansett hva det mennesket har gjort er det akkurat da et menneske som lider og er totalt avhengig av nåde. Noen må komme med mat, noen må ta imot tårene.

Med hvilken rett skulle jeg nekte min neste denne nåden når jeg selv er totalt avhengig av den gjentatte ganger fra fødsel til grav?

Ubegrenset

For meg er nåden Guds eksistens. To av Guds navn på arabisk er «Ar Raheem» og «Ar Rahman» som betyr den nåderike og den barmhjertige. Han som er nåden og han som gir nåden. Guds nåde er konstant og ubegrenset, den favner alt og alle, til alle tider.

Nåden er ikke en teori eller en kjekk ting å ha, det er noe som først blir virkelig i det vi praktiserer det. Nåden er fra Gud, men innvilges ofte i dette livet av medmennesker. Å gjøre Guds vilje er å gjøre ordet levende.

LES OGSÅ: Det gode som skjedde

Publisert: 2. januar 2017
ANNONSE