Det irriterende kristenfolket

Det begynte i studietida, ubehaget. Seriøse MF-studenter leste Vårt Land, selvfølgelig. Også jeg. Stadig vekk sto det noe om kristenfolket i avisa.

Dette var lenge før organisasjonen «Kristenfolket» ble etablert i Bergenområdet. Kristenfolket på åtti- og nitti­tallet betød noe annet. Det var en klan som levde på et bestemt vis. «Slik ferierer kristenfolket», het en artikkel som gjorde dypt inntrykk på meg.

Her kom det fram at kristenfolket foretrakk å dra på bibelcamp eller leir om sommeren.

Kristenfolket var mot abort og homofilt samliv, og ikke sjelden var de mot kvinnelige prester. Dessuten ble de sinte når Gud ble hunkjønn: «Gud vår mor påkaller kristenfolkets vrede».

Kristenfolket var ikke bare samstemte i sine synspunkter på eksplisitte teologiske problemstillinger, men også hadde klare politiske og kulturelle preferanser.

Kristenfolket ferierte på bestemte måter, de foretrakk kristen litteratur (hva nå enn det er), de inntok en bestemt posisjon i alkoholpolitikken og var en umiskjennelig størrelse i norsk kristelig offentlighet.

Diskvalifiserte

Det var ikke lett å identifisere seg med kristenfolket for meg sjøl og mine venner, uansett hvor troende vi var.

Vi dro ikke på bibelcamp eller leir om sommeren. De fleste av oss stemte ikke KrF. Vi hadde ikke entydige synspunkter på alkoholpolitikk, litteratur og Guds kjønn. Vår vrede ble ikke vakt over at Gud ble omtalt som mor.

Vi gikk i kirken, vi leste bøker, gikk på kino, hørte på musikk og snakka om tro og teologi over et glass vin. Vi bevega oss også på arenaer som ikke hadde overskriften «kristen», men som likevel ga livsglede og innsikt i tilværelsens mange fasetter.

Sånt drev ikke kristenfolket med.

LES OGSÅ: Frykter partipolitikk i kirken

En ting var at jeg sjøl og mine studievenner var diskvalifiserte fra medlemskap i kristenfolket. Det som verre var, var at vi ellers i livet var omgitt av mennesker som hadde en tro.

De var døpt, de gikk i kirken i blant, de døpte barna sine, ba aftenbønn med dem, og gikk til og med til nattverd ved sjeldne anledninger. Men de regna seg ikke som kristne.

Det vil si, de regna seg ikke som personlig kristne, fordi de ikke levde som kristenfolket.

På et tidspunkt ble det nok av påstander om det mystiske kristenfolket for min del. De fikk leve sitt liv, hvem de enn var, mens vi andre fikk praktisere livet og troen på andre måter.

Vår kristelighet fant et større rom i den verdensvide og tidløse kirken, den kirken som er langt større enn en konstruert gruppering med bakgrunn i norsk organisasjonskristendom.

Læren om kirken

Hvorfor dette engasjementet over et tilsynelatende uskyldig ord?

Kristenfolket er mer enn et litt ­irriterende begrep. Det er et begrep som, anvendt på en bestemt måte, sier noe om ekklesiologi – læren om kirken. Ekklesiologi er blant annet læren om hva som konstituerer kirken, og hvem som til­hører kirken.

Det er ikke medlemskap i kristenfolket som gir frelse. I dag, som alltid, er det ­dåpen.

– Merete Thomassen, spaltist

Sagt på en annen måte: Hvem er kristne?

Dette spørsmålet har vært sentralt ­siden kirkens første tid. Hvem er kristne­? I ­begynnelsen var svaret enkelt: De døpte­. Svaret på hvem som er kristne i dag, er fremdeles like enkelt: De døpte. Dette svaret har alltid vært det samme.

Men i Norge fikk vi gjennom seinpietismen og lekmannsbevegelsen på 1800-tallet et krav om inderlighet for å kunne regnes som kristen.

Å være døpt var ikke lenger godt nok. Det måtte inderlighet til.

LES OGSÅ: Vil Jesus velsignet kirkelig vigsel av likekjønnede par?

Uttrykk som «bekjennende kristen» og «personlig kristen» oppsto. Noen ble regna­ som kristnere enn andre, for å si det sånn. Kirken ble delt i «menighetskjerne» og «folkekirkemenighet», i sentrum og periferi, i aktive kirkegjengere og passive kirkemedlemmer.

Dermed oppsto forestillinga om et kristenfolk; en gruppe mennesker som hadde en rekke verdier og preferanser til felles.

Ikke verdige

Vårt Land har nedtona sin bruk av kristenfolket de siste åra. I stedet er det andre begreper som tas i bruk, og som minner om kristenfolk-retorikken fra åtti- og nitti-tallet, for eksempel «kjernetroppene», som Helge Simonnes kalte det i en leder 10. september.

Kirkevalget har aktivert en rekke ­begreper som signaliserer at noen kristne er kristnere enn andre. At kreti og pleti ble oppfordra til å stemme ved Kirkevalget, ble oppfatta som uhørt av en del. I dette lå det et implisitt budskap: Noen er mer verdige enn andre til å stemme ved Kirke­valget.

Noen tilhører sentrum, ­andre periferien. Noen er kristenfolk, ­andre er det ikke.

Under Arendalsuka i august ble det holdt en paneldebatt med temaet: «En kirke for hele folket - eller bare for de få?» Det ble sagt mangt og mye om dette. Debattleder Helge Simonnes stilte til slutt biskop Solveig Fiske et spørsmål om hva som konstituerer kirken.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Biskop Solveig skar gjennom og sa: «Jeg trodde det var ord og sakrament, jeg!».

Det er ikke medlemskap i kristenfolket som gir frelse. I dag, som alltid, er det ­dåpen. Det er ikke inderlighet og aktivitetsnivå som konstituerer kirken. Det er ord og sakrament. Nå som før.

Og kristen er ikke et adjektiv som kan gradbøyes.

Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved 
Det praktisk-teologiske seminar