Kristendemokratiets tvil

Denne uken kom KrFs tenketanksjef Erik Lunde med boka Kristendemokrati – Et forsvar for det ufullkomne samfunnet. For partileder Knut Arild Hareide er boka etterlengtet og kjærkommen. Den skisserer et ideologisk byggverk han trenger for å gjenreise et parti som lenge har skrantet.

Erik Lunde er den med mest intellektuell og ideologisk tyngde i dagens KrF. Derfor er boka hans så viktig for Hareide. Parti-
lederen er smertelig klar over at yngre, ideologisk interesserte mennesker har forlatt partiet i en jevn strøm gjennom årene. En sentral årsak er at partiet ikke har våget å la de ideologiske strømningene prege politikken.

Noen av disse unge har de senere årene gått til Civita. De er blitt preget av en til dels høyreliberal definisjon av kristendemokratiet. Noen få har funnet andre partier. Men de aller fleste forlot politikken for godt.

LES OGSÅ: «Et parodisk eksempel på berøringsangst for religion»

Svekket parti

Da KrF var på høyden på slutten av 90-tallet, sto den ideologiske debatten sterkere enn den har gjort de siste årene. Valgerd Svarstad Hauglands åpne lederstil ga rom for nye krefter i partiet, og økt ideologidebatt.

Men etter det katastrofale valget i 2005 overtok Dagfinn Høybråten. Hans lederstil, som mange oppfattet som autoritær, bidro til at debatten flatet ut. Den synkende oppslutning gjorde dessuten at partiet ble redd for å miste 
grunnfjellet. Dermed fikk den mer tradisjonstro fraksjonen større plass og mer makt i et svekket parti. Det førte igjen til at det ble satset mer på de gamle hjertesakene. Dermed forlot ennå fler av de moderne velgerne partiet.

Til tross for at bekjennelses-
paragrafen ble debattert og fjernet de siste to landsmøtene, har ikke partiet maktet å gjøre dette om til en grundig ideologidebatt som kunne gitt fornyelse.

LES OGSÅ: – Ingen politiker fortjener mistenkeliggjøring for sin tro

Håp om nytenkning

Nå håper flere i partiet at Lundes bok og tenketanken kan bidra til å løfte KrF inn i ideologisk nytenkning og vekst. Boka er på mange måter en gjennomgang av kristendemokratisk tenkning. Samtidig kommer Lunde med noen klare utfordringer til KrF.

Han tar til orde for å markere tydeligere grenser mellom tro og politikk. Riktignok går han hardt ut mot forsker Hilde Henriksen Waage, som har uttalt at Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse. På den andre siden er han nøye med å skissere kjøreregler for bruk av religiøse verdier i politiske debatt. Dette er trolig fordi Lunde vet at skillet ikke er så tydelig for alle i partiet.

Lunde er klar på at kristendemokratisk tenkning er uforenlig med religiøs nasjonalisme og fundamentalisme. Han siterer den amerikanske historikeren Arthur Schlesinger jr: «Det finnes ikke noe farligere individ enn det ene som har overbevist seg selv om at han utfører den allmektiges vilje». Lunde vet at dette er en uttalelse 
som kan og bør treffe deler av KrFs grunnfjell.

I boka påpeker han dessuten at KrF ikke har maktet å løfte fram den kristendemokratiske ideen om en sosial markedsøkonomi. Til forveksling kan denne økonomiske modellen likne mye på den sosialdemokratiske, ved å kombinerer fri markedsøkonomi med sosiale rettigheter.

Ulikheter vokser

I dette perspektivet er det kanskje ikke så overraskende at Lunde trekker inn den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty for å peke på de økende ulikhetene i samfunnet. Norsk venstreside har den senere tid brukt nettopp Piketty for å forklare den økende sosiale ulikheten også i Norge.

LES OGSÅ: 'Sentrum finnes ikke lenger'

Lunde skriver videre at de to retningene har likeheter: «Sosialdemokrati og kristendemokrati har fellestrekk som moderate folkebevegelser. De to idétradisjonene deler ønsket om å finne en vei mellom tøylesløs markedskapitalisme og sosialistisk planøkonomi».

Mens Civita i sine utredninger skriver kristendemokratiet inn i den borgerlige tradisjonen, plasserer Lunde kristendemokratiet mer som en tredje vei. Dermed viderefører han tradisjonen etter Kjell Mange Bondevik og avskriver dem som mener KrF er et klart borgerlig parti.

Lunde peker likevel på at det internasjonalt har vært store utfordringer knyttet til samarbeid både til høyre og venstre. Han siterer Princeton-statsviteren Jan-Werner Mueller, som omtaler kristendemokratiets utfordringer slik: «Snur kristendemokratiet seg mot venstre, blir det umulig å skille det fra sosialdemokratiet, snur det seg mot høyre, kommer anklagene om neo-liberalisme. Hvis det blir mer religiøst, vil det ikke være nok stemmer».

Åpent for debatt

All erfaring viser at hvis partiet skal vokse, må det ta flere grunnleggende debatter og være mer åpent.

Hvis KrF vet sitt eget beste, tar de godt vare på Erik Lunde og gir raust armslag til den ideologiske kraften han bringer inn i partiet. En slik øvelse har partiet ofte misslyktes med. Samtidig har Lunde partilederen selv i ryggen. Dessuten er KrF i en slik forfatning at det ikke har råd til å kaste vrak på muligheten til å tiltrekke seg unge og intellektuelle.

LES OGSÅ: 'Samarbeid med de blåblå går på KrF-helsen løs'

Men lett blir det ikke. Lunde krever en intellektuell åpenhet som i sin ytterste konsekvens kan smerte deler av partiets grunnfjell. På baksiden av boken skriver han: «Kristendemokratiets viktigste bidrag til den politiske debatten er ikke troen, men tvilen».