Terningkast 2

Etter sending får de terningkast. Vinnere og tapere blir kåret. Hyggelig lesning for noen, drepende karakteristikker som kan henge ved for andre. De tøffeste lar dårlige karakteristikker prelle av og makter kunststykket å reise seg igjen.

Hittil i år har statsminister Erna Solberg fått vinnerstempelet. Hun blir omtalt som trygg, tydelig og troverdig. En statsminister med autoritet og pondus. KrFs Knut Arild Hareide får også mye ros og kåres som debattvinner: Omtalt som morsom og prinsipiell på samme tid.

Tåkefyrste

For Frps Siv Jensen og Aps Jonas Gahr Støre har det vært lite ros i år. Jensen får stempelet bisk, sur og på defensiven. Hittil i år er det likevel Støre som har fått mest kritikk. En betegnelse henger ved ham: Tåkefyrste. Han omtales som uklar. De to siste ukene har de store mediehusenes dekning av hans «uklarhet» og «manglende ­debattevner» vært massiv og pågått i flere dager.

LES OGSÅ: Funksjonshemmede provosert av regjeringen

Men vi glemmer ofte hvor fort popularitetsvinden snur. Ser vi noen år tilbake var situasjonen en helt annen for Solberg. Hun slet i motvind som partileder. I Oslo Høyre prøvde partikollegaer å lansere Per Kristian Foss som statsminister, mens Solberg var partileder. Flere mente hun ikke hadde appell nok til å dra en seier i land. Og at hun ikke hadde det i seg å bli en populær landsmoder.

I boken Erna fra fiasko til statsminister fortelles det dessuten at hun ble baksnakket internt i partiet på grunn av klesstil, hår, briller og vekt. Hun fikk dessuten mye tyn mens hun var både kommunalminister og partileder, og partiet slet i motbakke. Den gangen var det få som ropte slagordet «Erna er stjerna».

Ap-leder Jonas Gahr Støre var derimot mer populær da han var utenriksminister. Gjennom mange år og et uttall av målinger var han Stoltenberg-regjeringens best likte. Han ble fremstilt som en dialogens mester. En som fikk terningkast fem og seks nesten uansett hva han foretok seg. Noen mente han nærmest ville bli urørlig som Ap-leder.

Men det var før dialogmester ble byttet ut med tåkefyrste.

Store konsekvenser

Det er bortimot umulig å vite hvor vinden blåser popularitetsmessig for en politiker. Spørsmålet som likevel melder seg er dette: Hvordan kan små tabber og et knippe dårlige debatter gi så store konse­kvenser?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Vi har nok av eksempler på ­politikere som fikk et dårlig rykte,­ og som i perioder ble fremstilt som komiske eller tåpelige. Aps Thorbjørn Jagland og Høyres Jan Petersen er to var dem.

Hardkjøret mot Jagland ble etter hvert mye diskutert på grunn av det mye omtalte kyllingstuntet: Bård Tufte Johansen ville peke nese til media. Han stilte opp bak TV2s reporter, som rapporterte utenfor sykehuset etter at Thorbjørn Jagland hadde fått et illebefinnende. Tufte Johansen uttalte at han var provosert over TV2s «falske omsorg».

Jaglands dårlige omdømme i mediene har fellestrekk med skjebnen til flere andre. Det synes som om de dårlige omtalene har en tendens til å akselerere uvanlig raskt, når de først er i gang. Det blir en kumulativ effekt.

Ser vi tilbake på tiden da Solberg strevde med dårlige omtaler, kommer spørsmålet: Var Solbergs trauste stil og kalkulatorimage en stor nok grunn til å nedsnakke henne som politiker? Eller har Jonas Gahr Støre utviklet seg til å bli en større tåkefyrste det siste året enn da han var en populær utenriksminister?

LES OGSÅ: Frp-topp vil huse flyktninger

En av dem som har formulert seg godt om temaet, er Civitas Kristin Clemet. Dette skrev hun etter forrige partilederdebatt: «Så hvem var best? Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering».

Subjektiv

Her har Clemet et godt poeng: Terningkastene er subjektive og handler om smak. Derfor er det problematisk at de blir fremstilt som noe i retning av objektive sannheter.

Så kan man si at det kanskje ikke er så farlig. Folk gjennomskuer media og velger dessuten aviser etter sitt eget verdigrunnlag og smak. Noen velger aviser som Vårt Land, som ikke kaster terning.

Det som er mer alvorlig er dette: Alle vet at små feiltrinn i en partilederdebatt kan gi stygge og harde fall i media. Det kan skremme gode folk, slik at de dropper politikken.