Skjebnetid for KrF

Knut Arild Hareides deltagelse i Pride-marsjen og hans uttalelse om at partiet legger ned kampen mot homoekteskap, har skapt bølger i deler av partiet.

LES MER: KrFs stortingsgruppe med lunken støtte til egen partileder

LES MER: Slik svarer de når Vårt Land spør

Mens blant annet KrFU jubler over Hareides tydelighet, er andre sinte for at KrF ikke lenger løfter fanene høyt mot likekjønnet ekteskap. I den siste gruppen er hans egen fylkesleder i Hordaland KrF, Pål Kårbø. Han sa forrige uke til avisa Dagen at Hareide er en svekket partileder.

LES OGSÅ: Ekteskapsdefinisjonen kan gi strid helt til neste års landsmøte

Lunkne

Rundspørringen i dagens Vårt Land viser at heller ikke KrFs stortingsrepresentanter slutter rekkene bak sin partileder. De gir ham ikke den samme ryggdekningen som den svenske lederen av KrFs søsterparti fikk, da hun valgte å gå i Pride-paraden.

De fleste stortingsrepresentantene er både vage og lunkne i sin støtte til Hareide. Både når det gjelder hans deltagelse på Pride og hans ønske om en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap.

Enkelt sagt handler nyorienteringen om at Hareide vil at KrF, i tillegg til å løfte fram partiets tradisjonelle syn på ekteskapet, også «aksepterer» og «anerkjenner» at andre mennesker tar andre valg. Denne nyorienteringen ønskes også av en samlet programkomité i partiet, der er både liberale og konservative KrF-krefter representert.

LES OGSÅ: Gallup-smell for KrF etter Pride

Stenger for yngre

Ønsket om en nyorientering springer ut av erkjennelsen om at homosaken har stått i veien for at en rekke yngre mennesker har engasjert seg i KrF de siste årene. Dessuten har KrF fått en egen homogruppe, av aktive yngre lesbiske og homofile. De ønsker aksept av partiet for sine valg.

Det har nok også spilt inn i KrF-lederens strategiske valg at kirken skiftet homosyn, da ungdommen for alvor ble stemt inn i kirkemøtet. Det ville vært naturlig at mange av disse kirkeaktive ungdommene å vurderte KrF som sitt parti. Men slik er det ikke uten videre.

Hareides posisjon

Når Hareide har tatt belastningen med å flagge sitt homosyn for å fornye partiet, men ikke får aktiv støtte fra sin egen stortingsgruppe og andre sentrale tillitsvalgte for å myke opp programformuleringen, kan dette ende opp i en svært krevende situasjon for partiet.

Om Hareide går på nederlag i landsmøtets programbehandling, er det ikke gitt at han orker å stå i den tøffe jobben med å fornye og bygge opp partiet. Å være partileder er en ensom jobb. Om man må dra krevende nyorienteringer alene, kan det bli for tungt.

Til VG sa KrF-lederen dessuten denne uken: «Dersom familielivet ikke går lenger, er det politikken som går ut». Det viser at Hareide ikke er fremmed for å gjøre andre ting i livet.

SE VIDEO: Hareide angrer ikke

KrF trenger Hareide

Så er det ikke gitt at partiets stortingsrepresentanter eller fylkesledere har tenkt gjennom konsekvensen hvis Hareide tilsynelatende blir stående alene i dette symbolspørsmålet. Kombinasjonen av hensyn til familien, hardt arbeidspress og lite støtte i partifornyelsen kan gi risiko for at Hareide trekker seg.

Noen i partiet vil tenke at Hans Olav Syversen eller Kjell Ingolf Ropstad kan ta over. Men i en slik situasjon vil dette framstå som en seier for tradisjonalistene. Det kan sende KrF rett tilbake til situasjonen under Dagfinn Høybråten, der en del yngre og moderne krefter forlot partiet.

KrFs historie viser at det er lite å hente på å satse på tapte saker. Tvert imot klarte partiet best å reise kjerringa i perioden da Valgerd Svarstad Haugland fornyet partiet og ønsket mer utradisjonelle KrF-ere velkommen inn.

På det tidspunktet hadde imidlertid ikke så stor del av kristenfolket snudd i homosaken, og det mulig å få nye velgere med et tradisjonelt homosyn. I dag er situasjonen en annen: Mange homofile og lesbiske lever allerede i ekteskap, og Den norske kirke jobber med en egen homoliturgi.

LES OGSÅ: Slik myknet KrF i homokampen

KrF vil tape

Hvis KrF nå lar sin egen leder stå alene, vil det få applaus fra enkelte. Men en slik behandling av Knut Arild Hareide vil ikke levne partiet særlig mye ære. Særlig fordi endringene han foreslår vil få null politisk betydning.

Dermed kan KrF bli stående igjen som et prinsippryttersk parti uten vilje til fornyelse, og uten pragmatisk sinnelag. Om dette skulle skje, ville ikke Knut Arild Hareide være den største taperen. Det ville være KrF.

Så gjenstår det å se om partiets fylkesledere, og folkevalgte på ulike plan etter gir ham støtte. Og om hans egen stortingsgruppe forstår hva som står på spill. Det er ennå lenge til KrFs landsmøte.