På tide å gi slipp

«Har vi statskirke eller har vi det ikke?» Dette er et av de sentrale og tilsynelatende evige spørsmålene i debatten om Den norske kirkes plass i offentligheten. Spørsmålet melder seg når julegudstjenestesesongen nærmer seg, når presten leder sorgarbeidet etter en trafikkulykke og når ruten for 17. mai-toget skal legges.

Hvis stiller spørsmålet til en av landets mange hundre kirkeverger, vil kanskje svaret være at vi har en underfinansiert kommune-kirke og at staten strengt tatt kunne bidratt mye mer. Spør du prestene, vil de kanskje si at staten gjør altfor lite for å forbedre kirkeansattes lønns- og arbeidsvilkår. Spør du en deltaker på Oslo Symposium, risikerer du å høre at staten er direkte kirkefiendtlig.

LES MER: – Kirken – dette går for sakte!

«Politisk styring og politisk favorisering av Den norske kirke»

Du vil få ulike svar avhengig av hvem du spør, også internt i kirken. Men la oss heller gå til en av dem som ser dette helt utenfra: Bente Sandvig, fagsjef i Human-Etisk Forbund, har studert regjeringens detaljerte visjoner for Den norske kirke i forslaget til statsbudsjett for 2016. Der heter det blant annet at «Den norske kirke skal ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke».

«På den ene side kan man uforvarende gå rundt og tro at stat og kirke ble skilt 21. mai 2012. I hvert fall sluttet Norge da å holde seg med en egen eksklusiv statsreligion. På den annen side er det ikke vanskelig å se at vi fortsatt har en statskirkekonstruksjon, med både politisk styring og politisk favorisering av Den norske kirke», skriver Sandvig på Fritanke.no, Human-Etisk Forbunds nettavis.

LES MER: Ferskinger skal bestemme kirkens fremtid

Misfornøyd med separasjonstempoet

I et brev til Kulturdepartementet ber HEF-general Kristin Mile om et møte for å drøfte prosessen fram mot skille mellom stat og kirke. Forbundet er misfornøyd med tempoet og lister opp sine forventninger:

• Kirken må fratas ansvaret for gravferdsforvaltningen.

• Forsvaret, helsevesenet og kriminalomsorgen må få ansvaret for tros- og livssynsbetjeningen ved sine institusjoner.

• Det offentlige må overta regien på det som skjer etter kriser og katastrofer.

I et livssynsmangfoldig samfunn er det vanskelig å hoste opp gode argumenter mot disse kravene. Tilsvarende vanskelig er det å gi en prinsipiell begrunnelse for at Den norske kirkes interne valg blir avholdt vegg i vegg med kommune- og fylkestingsvalget på tusenvis av skoler. Uten denne ordningen kunne høstens folkelige engasjement for likekjønnet vigsel fort ha blitt værende i sosiale medier og rundt lunsjbord.

LES MER: Biskop møter motstand etter krav om særstilling

Norgesmesterskap i krenkelse

Det er Stortinget som har bestemt at det skal være slik (Kirkelovens §4), men de store protestene mot samlokalisering av kirkevalg og politiske valg har heller ikke latt seg høre i Den norske kirke. Tidligere Nidaros-biskop Finn Wagle tok imidlertid bladet fra munnen på verdidebatt.no og påpekte at «den særbehandling Den norske kirke gjøres til gjenstand for» er vanskelig å forene med prinsippet om likebehandling.

25 prosent av befolkningen er utestengt fra det ene av de to valgene som finner sted på nøytral grunn på en dag som bokstavelig talt bringer oss sammen mer enn de fleste andre dager. Mange har snakket om hvordan dette skaper en følelse av å være annenrangs nordmann. For de av oss som tilhører flertallet, kan dette fremstå fryktelig hårsårt. Det er jo faktisk de som stemte ved kirkevalget som er minoriteten her: 7 av 8 nordmenn deltok ikke.

Det går over i mani når valgdekningen til Fritanke.no blir et uoffisielt NM i å være krenket over å se en kirkevalgstand eller -plakat. «HEF-styreleder bedt om å stemme i kirkevalget» melder nettstedet dessuten i en tittel – før det viser seg at styreleder i Human-Etisk Forbund, Tom Hedalen, bare ble belemret en faktaopplysning om hvor kirkevalglokalet var.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Privilegier, prestemakt og kirkelig innflytelse

Denne intense jakten på alt som potensielt bryter med Grunnlovens likebehandlingsprinsipp (§16) må ses i lys av historien – og nåtiden: Vi har 500 år med statslutherdom bak oss, med alt som fulgte med av privilegier, prestemakt og kirkelig innflytelse på styre og stell. Og til tross for at det er mer enn sju år siden partiene på Stortinget ble enige om å avvikle statskirkeordningen, er driften av Den norske kirke fortsatt godt viklet inn i offentlig økonomi og forvaltning.

Kulturdepartementet har dessuten foreslått en lovendring, der målet er å hindre at de andre tros- og livssynssamfunnene får sin – fram til nå lovfestede – del av kaka når prestene får lønnsøkning som kompensasjon for at boplikten forsvinner. Og det er klart at kommunevalg og kirkevalg vegg i vegg bekrefter opplevelsen av at folkekirken fortsatt ikke har flyttet hjemmefra.

Når neste kirkevalg skal avholdes høsten 2019, har kirken vært uten statlige og kommunale støttefunksjoner i to år og åtte måneder. Ja, endringene i forholdet mellom kirken og det offentlige vil – dersom planen følges – være så dramatiske at samlokaliserte valg vil fremstå som en uhørt anakronisme. I praksis er det et stykke igjen dit, men det er nå staten må slippe taket i kirken.