Nyheter

Orker vi mer dopingfarse?

Hvem gidder å engasjere seg i dueller der vi ikke vet om den vi heier på er helt eller skurk?

Jeg hadde time hos min fysioterapeut den dagen nyheten sprakk om at Norges beste langrennsløper hadde brutt dopingreglementet.

Det var bare to dager etter ­avsløringen av at den samme løperens russiske konkurrenter i OL hadde dopet seg med statens og sikkerhetspolitiets 
hjelp.

«Nå gir jeg opp», sa fysioen min. «Jeg er idrettsinteressert, men dette vet jeg ikke om jeg ­orker å følge med på lenger.»

«Fordi folk jukser?» spurte jeg.

«Ja. Og fordi vi ikke kan vite hvem som gjør det. Kanskje heier vi på noen som etterpå blir tatt for juks.»

LES OGSÅ: Problematisk å bruke gode gjerninger til å bygge image på Facebook, mener bistandsorganisasjon

Å bli lurt

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen hans. Jeg kjenner på den selv også. Ingen liker å bli lurt. I alle fall ikke dersom man har sittet på kanten av stolen og latt seg begeistre noen timer tidligere.

Likevel syntes jeg at jeg måtte stille min behandler et kontrollspørsmål:

«Liker du å gå på kino?»

«Ja.»

«Ser du bare filmer der det ikke er noen skurker med?»

«Eh ... nei.»

«Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg liker spennings­filmer. Og fordi jeg vet hvem som er helt og skurk.»

«Alltid? Helt fra starten?»

«Hmmm. Nei.»

Slange i paradis

Min fysio og jeg ble raskt enige om at filmer som har mørke karakterer og krefter kan være vel så interessante som de rene solskinnshistoriene. Og at de filmene hvor vi lenge ikke kan vite hvem som er helt og hvem som er skurk, gjerne­ holder oss engasjerte.

Mens filmer følger et ferdigskrevet manus, utspiller idrettens dramaer seg live. Verken produsenter eller kameramenn aner hva utfallet vil bli underveis i konkurransen.

Som tilskuere sitter vi med spenningen om hvem som vinner kampen om sekundene og centimeterne. Over en milliard mennesker vil leve seg inn i disse konkurransene under OL i Rio. Og det ville kanskje vært det hele i en dopingfri idrett.

Men med doping som en slange­ i paradiset, blir dramaene fra idrettens verden noe mer: Det er en kamp mellom de rene og de urene, mellom det gode og det onde. Det foregår en moralsk kamp parallelt med den idretts-taktiske kampen om seieren og pengene.

Den moralske kampen gjør neppe idretten mindre interessant. Tvert imot: At det er en kamp mellom etiske ståsteder, gjør at idretten blir en scene der våre individuelle og samfunnsmessige grunnverdier stilles ut og testes.

LES OGSÅ: OL er et race mellom ærlighet og doping

Mafiaen

I en verden hvor folk snyter på skatten, kjører fortere enn fartsgrensen og er utro mot partneren sin, er det kanskje ikke så rart at det finnes idrettsfolk som jukser for å få ære og penger.

Når det finnes stater som er villige til å gå til krig for å sikre seg landområder og naturressurser, er det heller ikke så rart at stater er villige til å organisere systematisk svindel for å raske til seg nasjonal prestisje gjennom sport.

Sporten speiler samfunnet og viser oss hva vi mennesker er villige til å gjøre for å vinne. Vi tøyer reglene og tolker dem mer velvillige når det gjelder oss selv enn når det gjelder konkurrentene.

Hvis dette ikke skal utarte og ødelegge konkurransen, trenger vi kontroller og straffer. Anti­dopingarbeidet er en slik instans. Den er skrøpelig og minner litt om politiets kamp mot mafiaen. Ofte har skurkene laget allianser med dem som kontrollerer, slik vi har sett både i internasjonal friidrett og i dopingkontrollene under OL i Sotsji.

Vi har fått høre om hemmelige agenter som boret hull i veggen og skiftet ut dopingprøver på nattestid. Vi har sett at presidenten for internasjonal friidrett, presset sine utøvere for penger før han feide positive doping­prøver under teppet.

LES OGSÅ: Norske idrettshelter blir tildelt medaljer i etterkant fordi andre dopet seg

I potten

Hvis ikke dette minner om en spenningsbok eller spenningsfilm, så vet ikke jeg.

Hver gang jeg hører idretts-ledere si at «vi skal vinne kampen mot doping», rister jeg på hodet. Man vinner ikke kampen mot doping, like lite som man vinner kampen mot narkotika, terror eller kreft.

Men kampen må kjempes, det er klart. Den kampen blir aldri ferdig.

Og den engasjerer. For hvis de kyniske kjeltringene får fritt spillerom, da har vi alle tapt.

Så mye ligger i potten. Derfor gidder jeg.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter