«Mye penger og magre resultater i Afghanistan»

ANALYSE: Det regjeringsoppnevnte Godal-utvalgets rapport om Norges innsats i Afghanistan ble om mulig enda mer knusende enn ventet. Dommen er at man har mislykkes i å bygge en stabil og demokratisk stat, og Taliban står nå sterkere enn noen gang siden 2001. Det eneste av tre hovedmål som er oppfylt er ifølge utredningen det første og viktigste, nemlig «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».

Etter 11. september 2001

Det siste handler om at Norge nærmest var forpliktet til å bidra militært etter at USA ble angrepet av terrorister 11. september 2001, i tråd med artikkel 5 i Natopakten der det heter at et væpnet angrep mot en eller flere av medlemsstatene, skal regnes som et angrep mot alle.

Norges beskjedne betydning og tette naboskap til Russland gjør at få andre NATO-medlemmer er mer avhengig av bestemmelsen om «én for alle, alle for én». Det var dette som fikk daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold (H) til framstå som så velvillig overfor USAs ønsker etter terrorangrepet 11. september, at forsvarsminister Donald Rumsfeld knapt klarte å styre sin begeistring.

LES OGSÅ:

[ Dødens sesong har startet i Middelhavet ]

Stiller opp i NATO

Norge har i Afghanistan – og siden i Libya – vist at vi stiller opp i NATO. Samtidig har norske styrker fått skarp militær erfaring, og etterretningen har fått samarbeide tett ikke minst med amerikanske kolleger.

Det hele har skjedd med en påfallende mangel på politisk debatt. Selv en såpass lite barrikadestormende mann som tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal (A), påpekte under lanseringen av sitt utvalgsarbeid mandag at han hadde hørt langt mer kritiske merknader til Afghanistan-strategien i Washington og Brussel enn i vår hjemlige ­politiske andedam, med et svakt unntak for SV.

Islamistgrupper har fått fotfeste

De to første setningene i utredningen slår an en mørk tone som bare sjelden tilføres lysere valører i løpet av de neste 213 sidene:

«Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående. Militante ­islamist- grupper har fortsatt fotfeste i deler av landet, og ­Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001».

Med USA i spissen er det brukt ufattelig mye penger for å hindre terror og skape utvikling i Afghanistan. Skjevheten i pengebruken er imidlertid slående: 4.500 milliarder kroner er brukt på den militære innsatsen – langt over ti ganger mer enn den sivile innsatsen til 357 milliarder kroner.

Det internasjonale samfunn har dermed siden 2001 brukt like mye penger på den militære innsatsen i Afghanistan, som alle verdens rike land samlet gir i utviklingshjelp globalt i løpet av fire år.

LES OGSÅ:

[ Bildet av 15 års mislykket kamp mot Taliban ]

Norges rolle i Afghanistan

Norge har vært en liten aktør i Afghanistan. Bidraget på 20 milliarder kroner utgjør beskjedne 0,36 prosent av den militære innsatsen, og 2,3 prosent av den sivile. Det er likevel mye penger, og snart to år etter at NATOs ISAF-operasjon ble avviklet, havner i år fortsatt 700 norske bistandsmillioner i Afghanistan. Til tross for dette har ikke den norske ambassaden i Kabul lenger utplassert bistandsfaglig personell.

Dessverre gir ikke Godal-rapporten uttrykk for at bistanden er vel anvendte penger. Norge levnes ikke stort mer ære enn andre aktører, selv om afghanske myndigheter skryter av vår bistand. I sum har bistandens virkning vært begrenset, blant annet på grunn av «for ambisiøse norske mål, for mange prioriterte innsatsområder og for lite forvaltningsressurser».

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Bistandskritikk

Norske myndigheter har lagt vekt på et stort volum i bistanden nærmest som et mål i seg selv, uten at man har bygget opp en kapasitet som kan sørge for at bistanden virker. Bistanden er dessuten spredd på for mange temaer, der selv flaggskipet som politikerne ynder å løfte fram ved alle anledninger – utdanning – bare talte 8-10 prosent av norsk bistand i årene 2004–2009.

Ifølge Godal har oppmerksomheten om høyt volum på bistanden skapt inntrykk av en overflod av midler. Det er ofte betalt mye for lite, ikke minst til aktører som vet hvordan de skal berike seg selv. Et hovedproblem har vært at mange av landene i ISAF-operasjonen i Afghanistan – med USA i spissen – har latt militæret bruke massive bistandsmidler til å kjøpe seg oppslutning og innflytelse, inklusive fra lokale stammeledere og krigsherrer.

LES OGSÅ:

[ Hun er blant de fattigste i Norge ]

Militær innsats og humanitær bistand

Norge hatt en sunnere tilnærming, med et skarpere skille mellom militær innsats og humanitær bistand. Grunnen er ikke minst kraftig påtrykk fra hjelpeorganisasjoner som Afghanistankomiteen og Kirkens Nødhjelp.

Det førte til at Norge ikke har kastet vekk så mye bistandsmidler som mange andre aktører på å kjøpe oss innflytelse. På den annen side ble det noe mangelfull koordinering av de to beina i den norske innsatsen: Det militære og det humanitære.

Et lite pluss i margen får norsk meklingsinnsats. I 2007 var Norge tidlig ute for å etablere kontakt med Talibans lederskap i Quetta i Pakistan, med sikte på dialog med afghanske myndigheter. Og da turte Norge faktisk å vise uavhengighet fra «den store sjefen» i Afghanistan: Det tok to år før norske myndigheter informerte USA om kontakten med Taliban. Men heller ikke her ble det resultater av satsingen.