Makedas melodi eneste verdige for MGP

NRK lokker med trønderrock, kunstdisco og boyband til kveldens Melodi Grand Prix (MGP)-sending. Glem det. Makeda Myhre og hennes superfengende soulpop-låt «Stand Up», er det eneste bidraget det er vits i å sende til Eurovision Song Contest i Stockholm i mai.

Når Asker-jenta i kveld trår ut av koristskyggen til Nico & Vinz og Samsaya, kan de andre konkurrentene, som har øvd seg på å se og høres ut som Rihanna, Adele, og One Direction, bare nyte sine tre minutter i rampelyset. Mer blir det sannsynligvis ikke. Makeda, derimot, med sin melodiøse og Motown-inspirerte låt, og – ikke minst – naturlige utstråling, kan gjøre det verdt å velge MGP framfor et annet ­underholdningsprogram på en annen kanal.

Staffasje og sirkus

Opprinnelig etiopiske Makeda har allerede uttalt at hun for fremtiden ønsker å flette inn afrikanske elementer i musikken sin. På den måten håper hun lettere å kunne nå ut til andre adopterte barn. Befriende langt unna rosa drømmer om å bli kjent stjerne, virker det som. Kanskje tenker hun seg ­likevel MGP som springbrett for en karriere? Muligens vet hun allerede at dét springbrettet ofte ender med mageplask, alle andre steder enn i MGP-andedammen. Derfor bør Makeda etter kveldens seier (som vi regner med at hun vil innkassere), satse maksimalt på Eurovision Song Contest-finalen i mai. Men deretter like iherdig kvitte seg med MGP-stempelet. For en artist av hennes kaliber, vil det bare åpne feil dører; til rom hvor staffasje og sirkus er viktigere enn god musikk.

LES OGSÅ: Kun hvite skuespillere kan få en Oscar 2016

Inn i minneboken

Nå finnes det MGP-artister her på berget som har vartet opp med fengende, faktisk også slitesterke, pop-låter som ikke er blitt overskygget av mer eller mindre vellykkede gags og kostymer. Om de ikke har hatt samme eksplosive nedslagskraft som ABBA hadde med «Waterloo», har likevel blant annet følgende eksempler brent seg inn i MGP-minneboka: Dollie de Luxe («Lenge leve livet»), Ketil Stokkan («Romeo» og «Brandenburger Tor»), Bobbysocks («La det swinge»), Wenche Myhre («La meg være ung»), Alexander Rybak («Fairytale»), Nora Brockstedt («Voi Voi»), Jahn Teigen («Mil etter mil»), og naturligvis Secret Gardens «Nocturne», som også vant den internasjonale finalen i 1995.

I motsetning til de senere årenes hovedvekt av ukjente MGP-artister, var nevnte artister allerede etablerte da de bega seg inn i musikkonkurranse-sirkuset. Derfor har de, i motsetning til alle døgnfluene som senere har dukket opp, og forsvunnet like fort, greid å leve relativt godt med et MGP-rykte.

«Da Rolf Løvland skrev «You Raise Me Up», var det helt uaktuelt å ha den som MGP-låt. Selv om den sannsynligvis lett ville vunnet Eurovision Song Contest»

Elsker pop

Likevel gjorde i sin tid plateselskapet Universal sitt ytterste for å fjerne et hardt satsende Secret Garden fra deres sentrale posisjon i MGP-manesjen, og heller skyve dem inn i en mer seriøs folk-klassisk sjanger. Da Rolf Løvland skrev «You Raise Me Up», var det helt uaktuelt å ha den som MGP-låt. Selv om den sannsynligvis lett ville vunnet Eurovision Song Contest.

At NRK i fjor valgte å droppe delfinaler til fordel for én norsk finale, var positivt. Selv blodfans av reality-fjernsyn, må ha gått lei av å se skuffede, tårevåte, og utstemte deltakere, som om det dreide seg om innledende runder i Idol forkledd som MGP-show.

Da utvelgelsen av artister i fjor ble strengere, ble også kvaliteten litt bedre. Muligens er den det i år også, uten at den er blitt bra. Det at tidligere Idol-dommer, og manager for Kurt Nilsen, den til en hver tid superentusiastiske Jan Fredrik Karlsen, ble ny MGP-general, virket i utgangspunktet som et OK trekk. Fyren har sagt han elsker kommersiell pop, og det er nettopp dét MGP bør handle om. Forgjengeren Per Sundnes’ evinnelige mas om trender og kostymer, for den saks skyld også Jostein Pedersens analytiske vurderinger av showets elementer, kunne vi utmerket godt greid oss uten.

LES OGSÅ: «Pinlig presteparodi»

Ultimat klinelåt

Når Jan Fredrik Karlsen i kveld likevel bare kan varte opp med én eneste MGP-artist av virkelig format, forteller det enten at han med god pop også mener middelmådige etterapere, eller at han rett og slett ikke fant andre. Kan det ha vært i fortvilelsen over det siste, at han henvendte seg til sine ungdomshelter Stage Dolls? Som han for anledningen hevder har laget «den ultimate klinelåta». Et band som gjennom 32 år har skrevet seg inn i norsk rockehistorie som et godt live-band med flere sterke låter og album, burde holdt seg for gode til å avslutte karrieren som et blekt, kjedelig MGP-band, med singback. Bassist Terje Storli tror deltagelsen vil gi bandet «et spark i ræva». Det har han sannsynligvis rett i.

Det er ikke første gang at tilårskomne artistveteraner, midt oppi rekken med unge og ukjente MGP-deltakere, blir et slags pop-historisk navnealibi. Lenge har Tor Endresen og Elisabeth «Bettan» Andreassen vært greie å ty til, men nå falt i stedet valget på eldre rockere fra Trøndelag. Kunne ikke sistnevnte i stedet spurt om å få bli med i «Hver gang vi møtes»? Den kanskje eneste norske artisten som har greid å få en varig karriere-opptur gjennom Melodi Grand Prix, er Jahn Teigen. Rett og slett fordi han helt naturlig gikk inn i den klovnerollen som showet krevde (splitthopp under «Mil etter mil» og skjelettdrakt til «Woodoo»), men alltid også med fengende pop-låter.

Følg oss på Facebook og Twitter!