Lyden av Bergen

Hør på Bergens-filharmonien, det er saft og skarlagenrød fest i klangen. De har spilt i 250 år – i morgen og fredag tar Bergen på seg finstas for å feire et av Europas eldste symfoniorkestre, sitt eget. Det spesielle med Bergen, er at hver og en av dem som betaler sin skatt i tide, kjenner at de eier en liten flik av det gamle «Harmonien». Den fliken slipper de ikke.

Betydelig overdrevet

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg gjennom 40 profesjonelle år har hørt at symfoniorkestrenes 
dager er talte – de minste «profetene» har knapt gitt det et år. Nå gikk det ikke sånn, det spilles mer symfonisk musikk enn noen gang i verden, det spilles inn mer klassisk musikk enn noen gang, og mange – Bergens-filharmonien inkludert – har abonnementsoverføringer på nett over hele verden. Håndsutrekkende nok.

Følelseshunger

Bak mistroen ligger misforståelsen – at musikk som er skrevet med parykk på, er «uaktuell», enn si avblomstret. Det er den ikke. For i kunstmusikken er det slik at den er «ny» i det øyeblikket en ny (dirigent) tar i den. Det er det spesielle: At musikkformen er så åpen at en kan tolke hver, og sin egen, tid inn i den, hver sin følelseshunger, hver sin måte å sanse verden på. Nå trer Bergens-orkesterets amerikanske sjefdirigent Andrew Litton av (etter 13 år), inn kommer briten Edward­ Gardner – Gardner episk og «fortellende», Litton­ drivende og energisk. Og ­omvendt, alt etter­ musikkens behov – begge har sitt syn på hvordan tilværelse blir til toner.

LES OGSÅ: Harmoni siden Mozarts tid

Underlig

London-kritikere – som for lengst hadde utropt Edward Gardner til én som ville «fly høyt», én som er eslet til toppjobb når tiden er moden – skjønte ingen ting da han dro: Forlate English National Opera til fordel for småbyen Bergen?

Etter å ha summet seg fant The Times-kritikeren Richard Morrison i hvert fall to grunner. Først at Gardner – da ikke fylt 40 ennå – ga seg tid og søkte seg et orkester hvor han i ro og fred kunne utprøve og utvikle et repertoar (til bruk nå, og senere). For det andre (og der var han sikker): Det var flere penger å hente i Bergen enn i en økonomisk bankerott nasjonal­opera.

Og ikke minst: Det finnes ­atskillige eksempler på at «store»­ ­dirigenter har fått mindre kjente orkestre opp i premier league, bare de får arbeidsro:­ Mariss Jansons i Oslo, Jonathan Nott i Bamberg, Gustavo ­Dudamel i Göteborg, Mark Elder­ i Manchester, det er mange.

Kan tas fram. Det er noe med en by som satte 17. mai-komiteen­ til å sørge for Ole Bulls gravøl og begravelse – byen har en ­feirende sjel. Og for byen er ­musikk «hukommelse»: Bergens-klangen kan en godt nok snakke om – akkurat som wienerklang og berlinerklang. I Bergen strekker spennet mellom frodig og melankolsk, slankt også når det trengs. Den nye dirigenten kommer til en god klang, den er lagret i orkesteret. I flere intervjuer (også i Vårt Land) innrømmer Gardner at det var den han forelsket seg i da han bestemte seg. Det er den han vil bringe videre – og foredle.

Raskt søk

Det er bare ett igjen å ønske, men det ønsker vi også: Få norsk, klassisk musikk­ på banen (igjen). Gardner er i ferd med å lese partiturer av (ikke minst) norsk mellomkrigsmusikk, ryktes det.

Et raskt søk i programmet­ ender opp med et lite knippe­ samtidskomponister,­ pluss Svendsens Karneval i Paris og Geir Tveitts tredje klaverkonsert. Det holder knapt til statsstøtte.

Men nå, humør: Bergen Filharmoniske Orkester har gjennom generasjoner sørget for at Norge får høre det beste og de beste vår europeiske dannelse­ har å by på. Mindre er ikke oppgaven.

Og den skjøttes.