Mens Martin Luther var i ferd med å snu store deler av det kristne Europa på hodet, arbeidet to av kirkens store mystikere for å reformere den etter hvert «søvnige» kontemplative karmelittordenen i Spania: Teresa av Àvila og Johannes av Korset.
De møtte hverandre og hadde samme ærend.
Mens Den katolske kirke fryktet Luthers ideer, grunnla Teresa som 47-åring – i intens motstand fra sin egen kirke – det første nonneklosteret for De barfotede karmelitter.
LES OGSÅ: Den mystiske borg
Hun snakket det mannsdominerte kirkehierarkiet midt i mot, fortalte om sine visjoner og syner, skrev om sin tro og stiftet klostre.
Noen tar henne i dag til seg som en svoren feminist. I dag driver ordenen 1.400 klostre i 120 land.
Rommer alt
Mitt første «møte» med Teresa var under et opphold i Karmelittklosteret i Tågarp i Sverige. Det var stille der, veldig stille. Og jeg slo opp i en av ordenens grunnbøker, Teresas Den indre borgen.
Hun registrerer, skriver hun, at sjelen forstørres og utvider seg når vi ber: «Det er som om vannet som veller opp av kilden ikke renner videre, det er som om sisternen er konstruert slik at den blir større jo mer vann som fyller den. Slik er det også med bønnen og mange andre undere som Gud gjør i sjelen for å forberede den og sette den i stand til å romme alt i seg.»
Det var sterkt. Jeg slapp taket og lot det stå til. Den indre borgen var også i meg!
Sin indre borg
Teresa er praktisk og skriver i et fargerikt bildespråk. For henne er ingen ting profant, alt kan bli til en veg mot Gud.
Med Johannes var det annerledes, han var teologen – mens Teresa skrev ustrukturert, om hva som til en hver tid skjedde i hennes egen «indre borg».
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
I år feirer hele den kontemplative, kristne verden 500 år for hennes fødsel. Hun ble helgenkåret i 1622.
Det er en gåte hvordan hun unnslapp inkvisitorene, hun var en revolusjonær kvinne, ulydig på alle kirkens stiveste punkter.
Det er hennes skyld at ordet «mystiker» klinger så godt.
