En fransk tragedie

Siden nyttår 2015 er en modig redaksjon, et feststemt konsertpublikum og en folkefeiring på nasjonaldagen rammet gjennom tre terrorangrep som totalt har kostet 226 menneskeliv på fransk jord.

Motivet bak udåden i Nice er uklart, men angrepet forsterker bildet av et Frankrike i unntakstilstand: Et land som søker samhold og handlekraft mot terrorens blinde vold, samtidig som det skakes av frustrasjon, sinne, frykt og tvil når angrep igjen og igjen rammer sivilbefolkningen.

LES OGSÅ: – Terrorister har «normal sårbarhet»

Truet

«Frankrike er konstant truet av islamistisk terrorisme», var den klare meldingen fra en preget president François Hollande i morgentimene i går. Han mobiliserte raskt reservestyrkene i hæren og politiet, forlenget unntakstilstanden og lovet å styrke Frankrikes rolle i kampen mot IS i Irak og Syria.

Det kan framstå som handlekraft, men det må stilles spørsmål ved om ikke nettopp den knallharde, franske kampen mot militant islamisme både i Midtøsten og i Afrika gjør landet enda mer utsatt for islamsk terror.

LES OGSÅ: Forlenger omstridt unntakstilstand

Tross den ytre fienden, makter ikke den upopulære Hollande å samle nasjonen bak seg. I valget neste år ligger sosialistlederen an til å bli feid ut av Elyséepalasset, mens den ytterliggående Nasjonal Front-lederen Marine le Pen bare styrker seg som finalekandidat.

Innvandring

Ropene på en kompromissløs leder som retter fingeren mot innvandring og islamisme, vil neppe stilne etter angrepet i Nice på selve nasjonaldagen, som markerer stormen på Bastillen i Paris den 14. juli 1789.

Det var den påfølgende franske revolusjonen som avfødte nasjonens motto: Liberté, Égalité, Fraternité, et lysende slagord som under revolusjonen i sin helhet lød Frihet, likhet, brorskap eller døden. Og kanskje er det denne opprinnelige versjonen som passer best til den blodige kampen som nå pågår.

LES OGSÅ: – Frankrike er utsatt fordi det er en antireligiøs stat

Verdens sympati strømmer selvsagt til det franske folket som er rammet av slike meningsløse angrep, men hva er det med Frankrike som gjør at denne europeiske stormakten rammes så hardt av terroristenes vrede?

Kolonifortid

Landets kolonihistorie gjør Frankrike spesielt. På 1800- og 1900-tallet var bare det britiske imperiet større enn det franske. For knapt 100 år siden strakte det franske maktgrepet seg over nesten ni prosent av jordens landoverflate; fra Vietnam til Algerie, fra Madagaskar til fransk Vest-Afrika. Avviklingen skjedde ikke uten kamp: Både i Vietnam og Algerie ble det ført blodige kriger helt fram til 1960-tallet for å holde på koloniene.

Kolonifortiden har tilført Frankrike en av Europas største innvandrerbefolkninger. Mens generasjonene som kom til landet i etterkrigstidens gullalder ble en viktig ressurs i industrien, sliter en stor andel av deres barn og barnebarn med å få innpass i dagens arbeidsliv.

I noen forsteder går annenhver ungdom under 30 år ledig, ikke minst unge, muslimske menn med liten utdannelse. Det avføder avmakt, sinne og kriminalitet, og bryter ned en allerede tynnslitt tillit til politikere og myndigheter.

Sekulær stat

I en stat der sekularismen er markant og tidvis kompromissløs, inklusive forbud mot hijab og religiøse symboler i skolen, har den religiøse radikaliseringen økt. Men selv om den sekulære staten er politisk forankret fra høyre til venstre, settes samholdet på prøve. Ikke minst blant mange av de sosialt marginaliserte muslimene med røtter fra Nord-Afrika som kjenner seg utenfor, og som mer defineres som et problem enn en mulighet.

LES VÅRT LANDS LEDER LØRDAG: «Frankrike sliter med en dobbel arv»

Men Frankrike har nylig minnet oss på at også dette bildet har nyanser. Da spillerne på Les Bleus søndag løp ut til EM-finale mot Portugal på Stade de Paris, hadde under halvparten av spillerne hvit hudfarge. Det holdt dog ikke til gull som på hjemmebane i fotball-VM i 1998, anført av Zinedine Zidane, født i Marseille av algeriske foreldre.

Slår sprekker

VM-laget i 1998 ble hyllet for sin fargerike og multikulturelle sammensetning, Black, Blanc, Beur, som et idealisert eksempel på den franske modellen med sosial integrasjon.

Det er en modell som har slått store sprekker, forsterket av økonomisk stagnasjon og et fragmentert arbeidsliv. Det forklarer ikke terror, men gjør flere mottakelige for desperat handling.