En fortelling om zenprosjektet som sprakk

Jeg skulle konsentrere meg om et manus, så jeg reiste til England. Men man er jo rastløs. Det begynte med at jeg kjøpte en haug engelske søndagsaviser som bare ble liggende på kjøkkenbordet og irritere. Da det ble mandag, bladde jeg pliktskyldigst i noen av dem mens jeg drakk kaffe og var mindfull, men avisene befant seg på en merkelig måte helt på siden av alt. De var ikke en del av den daglige strømmen – de var ikke i min feed, liksom.

LES OGSÅ: «Kun én god grunn til å se lørdagens Melodi Grand Prix-finale»

Zenmester og Hege Storhaug

Jeg er virkelig ingen zenmester, selv om jeg har gjort iherdige forsøk. Jeg la avsted til Tibet på kort varsel en gang, og forsøkte å mane frem følelsen av endelig å ha kommet hjem, men opplevde ikke annet enn fire dager med diaré. En terapeut hevdet­ senere at det var jo nettopp dette jeg trengte – holde meg i ro og bli kvitt alt sammen, men jeg er usikker – man blir bare bitter og rastløs av ikke å vite hvor lenge papiret rekker.

Allerede mandag kveld sprakk zenprosjektet. Jeg kunne ikke lenger være avskåret fra den norske virkeligheten, så jeg brukte noen timer på å skumme viktige debatter om snemåking i Ullevålsveien og hvem som egentlig mener hva om hvem som mener noe om Hege Storhaug, før jeg brukte en times tid på et par podcaster om podcaster.

<hr align="left">

<h4>«Jeg begynte på en lang artikkel om Ei et av bilagene, men akkurat da sluttet det å regne».</h4>

<hr align="left">

Innom Nasjonalgalleriet

Tirsdag gikk jeg en tur på Albert & Victoria ­Museum. Jeg kjøpte en dobbel espresso, satte meg til i bakhaven for å la meg irritere over japanske turister med selfiestenger. Det slo meg at noe så nydelig som dette museet har vi i grunnen også i Oslo, Nasjonalgalleriet, nemlig, men det legger vi jo ned for å flytte kunsten inn i enda mer kuratert D2-hipt crossover-minimalisme. Jeg bestemte meg for å gå oftere på Nasjonalgalleriet i Oslo, før jeg brukte en halvtime i museumsbutikken uten helt å få med meg hva som var utstillingen.

Onsdag gikk jeg til messe i Bromton Oratory. På latinsk. Jeg liker messer på språk jeg ikke behersker. Klangen av noe kjent, samtidig som jeg kan stenge det ute så mye jeg vil. Det gjelder bare å sette seg litt bakover, så ser man når de andre reiser seg eller kneler. Jeg burde gått oftere til ­latinsk messe i Oslo, tenkte jeg.

Torsdag morgen lå James Cameron der fortsatt og skulte forurettet på meg fra forsiden av The ­Times. Jeg begynte på en lang artikkel om Ei et av bilagene, men akkurat da sluttet det å regne, så jeg sørget for en spasertur, for sikkerhets skyld, man vet aldri når det er opphold neste gang. Da det allikevel begynte å regne, stanset jeg i en døende bokhandel og kjøpte et par bøker man nok skal 
ha lest, én om markedsføring og én om tilfeldigheter.

LES OGSÅ: «Endelig en smarttelefon som gir mindre blodsøl på hendene»

Søndagsavisene ventet

Fredag morgen flyttet jeg søndagsavisene inn i stuen, men ble sittende og bla i én av bøkene. Jeg leste om «Unabomberen», terroristen som ville bombe oss tilbake til steinalderen, fordi alle ­mulige store oppdagelser var gjort. Den andre boken var en grundig gjennomgang av hvordan statistikk kan forklare tilfeldigheter. Det gjelder bare å se i bakspeilet.

Lørdag forsøkte jeg å skrive en artikkel, men var bare halvveis i et resonnement om forskjellen på hemmeligheter og mysterier, da jeg kom i skade for å sjekke feeden der et vennepar vi lenge har tenkt at vi burde invitere, åpenbart hadde gått på en smell og nå var hver for seg på vinterferie – det var selfier med unger i puberteten jeg ikke kunne huske å ha sett før – hvor lenge var det siden vi møtte dem sist?

Søndag var det tid for å dra hjem. Jeg hev avisene sammen med det andre søppelet, aner jo ikke helt hvordan det er med sortering og retur i England. På flyplassen kjøpte jeg med meg dagens aviser. Ingenting er som engelske søndagsaviser.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Arne Berggren er gjesteskribent i Vårt Land, dramatiker og tv-produsent.