Dialog som skaper 
endring

Med fare for å miste ­leseren i første avsnitt: Denne uken skjer det noe viktig på den internasjonale, felleskirkelige arenaen. Og ikke bare det, det skjer i Trondheim. Det er klart for sentralkomitémøte i Kirkenes Verdensråd.

300 kirketopper fra hele verden kommer sammen, men skal noe viktig bestemmes? Skal penger fordeles og satsingsområder utpekes? Skal noen slå en kile inn i samfunnsdebatten med et overraskende utspill om noe som folk snakker om rundt frokostbordet og ved kaffeautomaten?

En nordmann på toppen

Det korte svaret er nei. Det lange svaret er mer nyansert og kan formuleres på flere måter. Dette er mitt forsøk.

Etter noen år i Vårt Land hadde jeg fått med meg at det var noe som het Kirkenes Verdensråd (KV). Jeg forbandt det med lange uttalelser fulle av selvfølgeligheter, men siden det satt (og fortsatt sitter) en nordmann – Olav Fykse Tveit – på toppen av denne paraplyorganisasjonen for 500 millioner kristne, var det ikke helt uinteressant likevel.

Vinteren 2011 dro daværende­ kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap) til KV-hovedkvarteret i ­Genève for å møte Olav Fykse Tveit og lære om arbeidet der. Jeg ble med og kom tilbake litt ­klokere, men uten den store entusi­asmen.

LES MER: Ortodokse ledere i åpen konflikt, men samles i Trondheim

Ikke stedet for de viktige avgjørelsene

Tiden gikk, jeg fikk nyhetsbrev både støtt og stadig, men fortsatt opplevdes ikke Kirkenes Verdensråd som stedet for de viktige avgjørelsene. Det var det jo heller ikke. Uttalelsene fra Genève overrasket aldri: De tok avstand fra krig og terror, de ba for ofre etter massakrer, de ropte om rettferdighet og klimahandling. Det var sjelden noe å skrive­ om for oss, og dessuten kom ­uttalelsene som regel først når de var blitt uaktuelle.

Så, i 2013, foreslo en eldre­ og kanskje litt klokere kollega at jeg skulle dra og rapportere fra Kirkenes Verdensråds generalforsamling, som arrangeres hvert sjuende år og samler tusenvis av delegater.

Han hadde­ merket min avmålte holdning til det som kom fra Genève og syntes­ vel det var på sin plass at jeg ble utfordret skikkelig på min skuldertrekking overfor verdens største felleskirkelige organisasjon.

LES OGSÅ: Tror ikke Orlando endrer teologien

Kaos med funksjon

Åpningsmøtet i det enorme konferansesenteret i Sør-Koreas­ nest største by, Busan, fikk de forferdelige generalforsamlingene­ i borettslaget mitt til å fremstå som effektive og strømlinje­formede. Det var hummer og ­kanari, bønn og lovprisning, ­takking og bukking, refs og ­kritikk, saklige forslag og rene markeringsutspill – alt i en salig, uregissert miks.

Kunne det komme noe konstruktivt ut av dette? I første omgang gjorde det ikke det. Det som skjedde, i tillegg til at møteplanen­ sprakk så det sang, var at ganske mange av dem som hadde noe på hjertet fikk sagt det. Etter hvert som generalforsamlingen skred frem, forstod jeg at kaoset på åpningsdagen hadde en slags funksjon likevel.

LES OGSÅ: Trump på signingsferd blant kristenledere

Filing på formuleringer

Hvis Kirkenes Verdensråd skal mene noe som helst, må lutheranere, meto­dister, ortodokse, anglikanere og andre kristne fra 345 medlemskirker kunne stille seg bak det. Da er det minste felles multiplum som gjelder, og det betyr tidkrevende filing og flikking på setninger og ord. Det er dette som ligger bak KVs arbeidsform, som er dialog, dialog og mer dialog.

Da jeg var i Busan i 2013, skulle­ det vedtas et dokument om ­misjon. Det hadde vært under utarbeidelse siden 2006. Det var rart å sitte på pressekonferansen etterpå og skulle stille spørsmål om noe som egentlig ikke var en nyhet. Det som sto i vedtaket – at misjon innebærer både evangelisering og sosialt arbeid – var allerede etablert som en felleskristen forståelse, kanskje nettopp på grunn av KVs disku­
sjoner.

Endrer forståelsen av viktige begreper

Veien er målet i Kirkenes Verdensråd. Hvis man snakker lenge­ nok om noe med mange nok mennesker, vil tankegodset etter hvert legge premissene for hvordan den store samtalen om temaet blir, uavhengig av hva man til slutt vedtar. Sakte, men sikkert endres forståelsen av viktige begreper som for eks­empel misjon og forvalteransvar (altså klimakamp med kristent fortegn).

Kanskje var min feilslutning at velformulerte selvfølgeligheter er tid og krefter ut av vinduet. Sannheten er nok heller at disse dokumentene påvirker måten vi snakker om viktige temaer på lenge før de er ferdige.