Jeg må fortelle om Edwin, den tøffeste militærpolitibetjenten på Karljohansvern orlogstasjon i Horten. To meter høy, velartikulert, rasjonell, en klippe i troppen vår.
Ingen ting vippet Edwin av pinnen. Bortsett fra William Friedkinds film Exorsisten fra 1973. Vi så den på vaktrommet en høstkveld. Den natten var Edwin et aspeløv. Jeg fikk ikke sove særlig godt selv heller, for Edwin nektet å skru av taklyset. «Jeg tror ett hundre prosent på dette», sa han.
Den har et slags grep på mange av oss, frykten for de mørkeste kreftene. Forestillingen om at det finnes slike personlige, åndelige krefter er dypt integrert i vår kristne kultur. Selv husker jeg advarslene mot å leke med spiritisme i tenårene, for eksempel ved å bruke et ouijabrett. Det var ikke tall på alle dem som skulle ha fått livet sitt ødelagt etter slik «lefling» med åndeverdenen.
Det gjorde inntrykk. Noe av det samme kjente jeg da et snev av da jeg leste intervjuet med den autoriserte, katolske eksorsisten Lars Messerschmidt i Vårt Land lørdag. Dette vil jeg helst ikke rote borti.
LES OGSÅ: Den norske kirke har vært taus om demoner i 35 år
Bibelsyn
Det er nødvendig likevel. Ikke minst i en del konservative kristne sammenhenger, der misjonærenes øyenvitneskildringer av besettelser og eksorsisme fortsatt er levende. Få i disse miljøene protesterer, siden lignende hendelser beskrives i Bibelen.
Den rasjonelle forklaringen, at man på Jesu tid tolket psykisk sykdom som onde ånder, fungerer ikke helt i disse kretsene. Da er man nemlig over i et annet bibelsyn, der man ikke bare avviser Bibelens overnaturlige hendelser, men også inndelingen av den åndelige verden med Gud og hans engler på den ene siden, og djevelen med sine demoner på den andre.
Samtidig er det vanskelig å integrere det tradisjonelle, bibelske verdensbildet i et samfunn som kun aksepterer naturvitenskapens svar. Kombinasjonen kan føre til en forlegenhet som hemmer spørsmål og debatt.
SE DIREKTE FRA ARENDALSUKA: Religionsdebatt i regi av Vårt Land med tidligere Jesus-soldat Rut Helen Gjævert
Et av resultatene er at vi stadig får nye eksempler på usunn praksis i kristne miljøer, slik vi har sett denne våren og sommeren. Temaet trekker også Den katolske kirke inn i diskusjonen.
Katolske bispedømmer er pålagt å ha en demonutdriver tilgjengelig. Presten Lars Messerschmidt fortalte ikke bare om sin egen fulltidspraksis, men også om den psykisk syke studenten Anneliese Michel. Hun døde i 1976 etter ti måneder med eksorsisme, utført av to katolske prester. «Hun var besatt», fastslår Messerschmidt.
Mange lesere gjorde antakelig sine tanker da Messerschmidt forklarte årsaken til at hun angivelig ble besatt, nemlig at hun hadde blitt bedt av jomfru Maria om å lide for andre menneskers synder. Han forklarer også hva han mener er andre årsaker til besettelse: narkotika og hemningsløs sex, og lefling med «new age».
LES OGSÅ: «Å jobbe på en arbeidsplass hvor både menn og kvinner omgås er haram»
De mest sårbare
Selv ble jeg slått av tanken på hvor ødeleggende det må være å bli definert som besatt av onde ånder. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på en slik «diagnose».
Dessuten er det påfallende at det er de mest sårbare som blir definert slik. Mennesker med tragisk fortid, mennesker uten forankring, på søk etter bekreftelse og mening, mennesker som er disponert for psykoser og vrangforestillinger.
Og det slår meg hvor avhengig disse «besettelsesdiagnosene» er av et forhåndsdefinert verdensbilde. På samme måte som en harmonisk kristen vil tolke positive ting som Guds velsignelse, vil en kristen i psykisk ubalanse kunne ty til den mørke siden når det vanskelige skal tolkes.
LES OGSÅ: En sann historie om ettervirkningene av ekstrem eksorsisme
Åndsdimensjonen
De empiriske vitenskapene fortsatt har liten innsikt i menneskesinnet. På samme måte som vi fort tyr til kunst, filosofi og religion når vi skal beskrive et fenomen som kjærlighet, blir fagspråket utilstrekkelig i møte med de mørke sidene av menneskesinnet. Dette lar seg ikke uten videre legge under et mikroskop.
Like fullt trenger vi et språk, også for disse sidene av livet. Det er da noen av oss begynner å snakke om ånd. Og i noen tilfeller ånder, slik også Bibelen gjør.
Det betyr ikke at Jesus må ha snakket til personlige demoner da han helbredet to som levde i huler på andre siden av Genesaretssjøen. Han snakket til et fikentre også – som reagerte ved å visne – uten at fikentreet nødvendigvis hadde en personlighet. Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkel til tilværelsen.
Den kristne religionen har sin styrke i at den relativt uproblematisk kan ta opp i seg nye perspektiver og ny kunnskap. Det er slett ikke bare den liberale teologien som har gjort dette når vitenskapen har gitt ny innsikt.
Nå er det tid for å riste litt i demonene. I mellomtiden håper jeg at færrest mulig opplever at Lars Messerscmidt er eneste løsning.
