For en ny indremisjon

Forrige uke var den britiske biskopen Ric Thorpe i Oslo. Han snakket med biskopene i Den norske kirke og tok del i et arrangement i regi av Norges kristne råd, Det Norske Misjonsselskap og MF vitenskapelig høyskole. Thorpe er leder for en fornyelse i Church of England, der allerede eksisterende menigheter etablerer avleggere og slik bidrar til kirkelig vekst. Han var invitert for å inspirere til liknende fortjeneste her hjemme.

Hvis det skulle være noen tvil: Tallene til Church of England ser langt verre ut enn Den norske kirkes. Under femten prosent av barna døpes, kirker selges og bare tolv prosent oppgir å være medlem. Ja, hvis tendensene fortsetter finnes det knapt noen kristne konfesjoner igjen i landet om søtti år. Alt som er offentlig finansiert i Storbritannia er lutfattig, og det gjelder også for kirka. Men det hjelper selvsagt ikke at befolkningen er vel så sekularisert som i Norge.

Alt dette er gjenkjennelig for en nordmann. De fleste kirketallene synker, og har gjort det over tid. I Oslo er tallene spesielt lave, noe som både handler om innvandrerandel og sekulariserte nordmenn. I tillegg bevilger Oslo kommune mindre penger til kirka enn de andre store byene i landet.

Å «plante» en menighet på et sted hvor det allerede finnes en menighet, bringer mine tanker til gjøken, som legger sitt gjøkeegg i annen fugls reir

Vekst og planter

Vekst og kirkeplanting var stikkord fra reportasjen Vårt Land skrev fra Thorpes besøk. Og selv om jeg er med på at Den norske kirke har problemer, er dette begreper som klinger dårlig for meg som er så medlem som man kan få blitt.

For hele landet er allerede delt opp i menigheter. Uansett hvor du er i Norge, er du på hellig grunn, eller mer prosaisk, du befinner deg i et sokn i Den norske kirke. Dermed finnes det ikke noe sted som ikke alt har en menighet. Å «plante» en menighet på et sted hvor det allerede finnes en menighet, bringer mine tanker til gjøken, som legger sitt gjøkeegg i annen fugls reir. Gjøkungen klekkes, får mat av fostermor og fortrenger hennes barn.

Å etablere et kirkested innen et annet sokns grenser må derfor være noe akkurat det soknet gjør selv, av ekklesiologiske, geografiske eller demografiske årsaker. Hvis ikke oppstår en konkurransesituasjon som bidrar til å utarme stedets ressurser. Derfor mener jeg også at det britiske målet om 10.000 nye menigheter innen 2030 bruker helt feil målestokk på suksess.

Ordet vekst er også problematisk. For hva er det som skal vokse, og fra hvilken næring? Alle kirkemedlemmer i et sokn er allerede medlemmer, fullt ut. De kan ikke døpes på nytt. Det er strålende hvis gudstjenestedeltakelsen og det generelle aktivitetsnivået øker, men ikke hvis det skjer via sheep stealing, altså at nabomenighetens folk trekkes over soknegrensa av blinkende lys og lokkende rytmer.

Det er ikke slapp innsats som har skapt situasjonen kirka står i, det er sekulariseringsprosessen som har pågått i to hundre år i store deler av Europa

Å gjøre en god jobb

Under samtalen på MF sa Thorpe at kirkefolket ikke må narre seg selv og tro at de gjør en god jobb. For Norges del er jeg enig i det første: Vi må ikke lukke øynene for den alvorlige situasjonen Den norske kirke, spesielt i Oslo, befinner seg i. Men det betyr ikke at kirkefolket ikke gjør en glimrende jobb som det er. Min erfaring med kirke-Oslo er at folk jobber både mye og godt.

For grunnen til at det i det hele tatt gir mening å hente innsikt fra England, er at det er noen ytre vilkår som er felles for oss. Det er ikke slapp innsats fra ansatte og frivillige som har skapt situasjonen kirka står i, det er sekulariseringsprosessen som har pågått i to hundre år i store deler av Europa.

Kapellanen i Manglerud menighet, Birgitte Kessel, sa i samme sak at det må handles før det er for seint. Men hva som er for seint og ikke, er det ettertida som må bedømme. Hvis målet er at hundre prosent av Oslos befolkning skal være medlem av Den norske kirke, har det vært for seint i flere hundre år.

Sannheten er at kirka, i likhet med en del andre samfunnsinstitusjoner, ikke klarte å omstille seg i møte med industrialisering, urbanisering, opplysningstid, klassekamp og velstandsvekst. Samfunnet har endret seg kraftig, og både teologi, kultur og organisasjonsmodeller har rygget motvillig inn i framtida og tapt territorium for hvert år som har gått.

Den norske kirke er en tung organisasjon, inntil nylig detaljregulert i Norges lover. Hvis en endring som hadde monnet skulle hjulpet på situasjonen vi har i dag, måtte den ha skjedd for femti år siden, minst.

Vi trenger å samles rundt en ny indremisjon. Og vi trenger et nytt ord for det.

En ny indremisjon

Det betyr imidlertid ikke at kirka bør legge seg ned for å dø. For selv om den hadde mer i går, har den fortsatt veldig mye i dag. Og dette mye den har, det tror jeg det er mulig å forvalte bedre.

Jeg tror det trengs et bedre språk for å analysere situasjonen kirka står i, og jeg tror det trengs et bedre språk for å stake ut kursen framover. Jeg erkjenner at jeg ikke bidrar positivt med å hisse meg opp over begreper og hvilken teologi som ligger implisitt i dem. Snarere enn å peke på historiens feil eller kaste steiner på tilfeldige mål, bør vi kirkefolk bli enige om én kjensgjerning og ett mål: Tallene er for lave, og tallene bør stige.

Med andre ord trenger vi å samles rundt en ny indremisjon. Og vi trenger å finne et nytt ord for akkurat det.

Folkekirke eller trossamfunn?

Ja, kirka bør skyve spørsmål om liberal og konservativ til side, bli enige om at flest mulig skal døpes, konfirmeres, vies og begraves fra Den norske kirke og at enda flere skal finne sammen i gudstjeneste og annet kirkeliv. Og så må kirka stille det store spørsmålet: Er det mulig å disponere ressursene bedre enn nå for å oppnå det? Er det mulig å fordele arbeidsoppgaver annerledes, gjøre noe annet med pengene, hendene, hjertene og hodene for å gjøre at flest mulig a) kommer inn dørene og b) ikke renner ut igjen?

Noe av det vanskelige med å stille disse spørsmålene, er at det skaper uro. Ett uromoment handler om prestenes arbeidsoppgaver og arbeidspress, som på den ene sida skaper mye kontakt med folkedypet, men på den andre binder opp tid som kunne vært brukt i strategisk organisasjonsbygging og gudstjenesteliv. Slik uro er helt legitim og må tas på alvor i diskusjonene som kommer.

På mange måter står Den norske kirke i Oslo overfor et valg om å være folkekirke eller trossamfunn. I dag er den både og, hverken eller, litt av begge deler. Å velge mellom dem vil uansett innebære en form for tap.

Men det å ikke velge og fortsette som før, er også et valg, og kirka taper allerede på det for hver dag som går.

Denne kommentaren ble endret tirsdag 27. februar kl 10. Vårt Land har i en reportasje feilaktig tillagt Knut Tveitereid et utsagn han ikke har ytret, og feilen ble med over til denne teksten. Utsagnet kom fra Nic Thorpe. Vårt Land beklager.