Kommentar

Ingen er fri før alle er fri

Tre år etter drapet på George Floyd, håper jeg ingen lenger stolt vil si «Jeg ser ikke farge, jeg er fargeblind».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Grunnen er at selve premisset i det utsagnet nettopp forteller oss at det finnes farger. Når unger starter i barnehagen er det én fargestift som kalles hudfarge, og den er ikke brun eller svart. Det var først etter et litt lengre opphold i Sør-Afrika at mine melaninrike barn begynte å fargelegge tegninger av seg selv med brun fargeblyant.

Det var også i møte med Sør-Afrika at min egen hvithet ble en farge for meg. På skjemaet til universitetet måtte jeg krysse av for rase. Det var så ubehagelig. Hvorfor var det relevant? tenkte jeg. Det er det samme som å si at jeg ikke ser farge, det vet jeg nå.

Å være fargeblind er også å være blind for alle opplevelsene de av oss som opplever rasisme forteller om

—  Stine Kiil Saga

I boka Rasismens poetikk (Ordatoriet 2020) beskriver forfatter og aktivist Guro Sibeko hvorfor fargeblindhet ikke er løsningen: «Når man snakker om rasisme, blir man ofte beskyldt for å være opphengt i fortida. Det er så lenge siden slavetida, krigen, apartheid, 22. juli, bør vi ikke kunne legge alt det bak oss? La oss se framover sammen, mot en ny, fargeblind verden! Men det er ikke når vi snakker om rasisme vi er opphengt i fortida. Det er når vi opprettholder rasismen vi er det.»

Å være fargeblind er også å være blind for alle opplevelsene de av oss som opplever rasisme forteller om. Det er å overse de erfaringene naboen, dattera, kollegaen eller eleven din har. Ofte gjør det oss blinde for å gjøre noe med det også.

Vanskeligheter og muligheter

For de av oss som har vokst opp med at fargen som ble kaldt hudfarge stemte overens med virkeligheten, er det lett å glemme at det er et privilegium. Et privilegium kan beskrives som både fravær av spesifikke vanskeligheter, som å ikke få vanskeligheter på grunn av funksjonsnivået ditt, forklarer Sibeko.

Men det kan også beskrives som muligheter. Jo bedre mulighet du har til å få en jobb eller gå trygt på gata, jo mer privilegert er du. Det å være privilegert betyr imidlertid ikke at livet har vært lett, eller at du er rik, frisk eller lykkelig, poengterer hun. Å ha et privilegium på grunn av hudfarge betyr ikke at man ikke har hatt det vanskelig, men det handler om at hvis du er hvit så vil rasen din mest sannsynligvis være positiv for deg og du vil mest sannsynligvis ikke merke noe særlig til den. Sånn som meg da jeg ble overraska over at jeg skulle krysse av på skjemaet i Sør-Afrika.

Poenget er ikke at jeg skal skamme meg over å være hvit, men at jeg skal forstå hvordan fargen min påvirker hvordan jeg ser og blir sett i verden. Ved å være bevisst egne privilegier kan vi bruke dem til å hjelpe hverandre når det trengs, minner Sibeko oss på.

Vi reiste oss som en mur, som et vern, som en borg

—  Stine Kiil Saga

Vi står med deg

På minnekonserten forrige søndag, et år etter terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022, holdt Ammal A. Haj Mohamed fra Norsk Folkehjelps solidaritetsungdom appell. Vi som var der, satt enten på galleriet eller på gulvet litt unna scenen. Mens Mohamed snakket, begynte en i publikum å rope nedsettende ord til henne. Vi hysjet, men vedkommende fortsatte.

Da reiste en fra publikum seg, gikk med bestemte skritt helt fram til han stod ved scenekanten rett foran Mohamed. Hun stoppet å snakke. Vi holdt pusten. Hvem var han? Var det han som hadde ropt? Hva ville skje nå?

«Vi står her med deg også», sa mannen. Han snudde seg mot oss andre. «Vi står her med deg». Flere reiste seg og gikk fram på gulvet mot scenen. Alle reiste seg. Vi reiste oss som en mur, som et vern, som en borg, så Mohamed kunne snakke ferdig.

Det gjorde hun. Hun snakket om sammenhengen mellom homofobi, rasisme, sexisme, islamofobi og fremmedfrykt, og hun minnet oss om at ingen blir fri før alle er fri. For kampen mot rasisme berører også alle andre kamper.

Han som hadde gått bort til Mohamed brukte privilegiet sitt som hvit til å stå opp mot den rasismen hun opplevde. Kanskje var han der da skuddene falt for et år siden. Kanskje er han redd for å gå på gata hånd i hånd med kjæresten sin. Det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at i dette øyeblikket var det som om vi alle ble litt mer fri.

We cant’t breathe

I min familie har vi fått en ny, felles hobby. Da vi så at lærer Honey i Matilda-musikalen på Netflix var brun, mens hun i Matilda-boka vi leste var hvit, var det bare å ta fram en brun fargestift og starte en liten fargeleggings-protest.

Slike tilsynelatende små handlinger som å fargelegge en bok eller reise seg når noen utsettes for hets, er tegn på at en annen verden er mulig. For de systemene og holdningene som rangerer mennesker etter farge, funksjonsevne, lommebok, seksualitet eller kjønn gjør oss alle ufrie.

Men noen av oss rammes så mye hardere av dem. Og da vil jeg at vi skal synge slik artist Fay Wildhagen sang Anne Grete Preus sin tolkning av Bob Dylans låt «To make you feel my love» under minnekonserten. Da hun sang, holdt vi pusten. For we can’t breathe. Ingen er fri før alle er fri.

Jeg kunne virkeliggjort hver drøm du har

Gått til verdens ende etter svar

Passa på deg så du alltid var

Fylt av min kjærlighet

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar