Den kristne sivilisasjonens død

«Dynamikken vi ser utfolde seg vil trolig bety slutten på institusjonell kristendom slik vi kjenner den. Men det er ikke nødvendigvis så galt for Kristi legeme». Denne setningen i det amerikanske evangeliske tidsskriftet Sojourners har vært med meg siden jeg leste den i vår. Nå fikk den aktualitet av meldingene om prestemangel i Den norske kirke.

Kristentroen er ikke avhengig av makt og innflytelse for å trives. De første kristne århundrene er det beste bevis for det.

—  Erling Rimehaug

Han som skrev dette, Peter Chin, er pastor i en metodistkirke i Seattle og fast spaltist i Christianity Today. I artikkelen beskriver han hvordan amerikansk kristenhet er inne i en nedadgående spiral: Det er færre som vil bli pastorer, de har færre mennesker å være pastor for, noe som i sin tid betyr flere tomme kirker, flere seminarer uten studenter - og etter hvert mindre politisk innflytelse for de kristne.

Det siste kan virke overraskende, siden det snakkes så mye om konservative kristnes politiske innflytelse. Men polariseringen det har ført med seg bidrar til at mange trekker seg fra institusjonell kristendom.

I stedet for å sørge over dette, ber Chin oss om å søke hva som er Guds plan. «Gud straffer oss ikke. Han forbereder oss. Han tar fra oss det vi har blitt så glad i fordi det ikke lenger er til nytte», skriver han.

En døende sivilisasjon

Denne holdningen fant jeg overraskende nok igjen i en fersk bok av den franske filosofen og skribenten Chantal Delsol, som er konservativ katolikk. «Kristenhetens slut som västerlandets samhällsbärare» heter den svenske utgaven, som på forsiden har bilde av Notre Dame-katedralen i brann.

Teksten er like dramatisk som omslagsbildet. Forfatteren skriver om hvordan en 1600 år gammel samfunnsform er i ferd med å dø: Det vil si den vestlige kristne sivilisasjonen. Men hun advarer samtidig mot å slåss for å redde den.

«En sivilisasjon kan ikke reddes. Den er noe levende som tar slutt når tiden er inne», skriver hun. Kristendommen, som skapte denne sivilisasjonen, står og faller ikke med den. Samfunnsformer er dødelige. Kristendommen lever så lenge det finnes troende - og er derfor udødelig, sier hun.

Hedenskapet tilbake

Delsol mener vår tid kan sammenlignes med det som skjedde på 3-400-tallet, da kristendommen trengte det antikke hedenskapet tilbake og overtok hegemoniet i samfunnet. Da skjedde det en normativ omveltning. De moralnormene som samfunnet bygde på og fremmet ble erstattet med helt nye begrunnet i kristendommen. Den antikke kulturens forkjempere så dette som et forfall, der samfunnets hevdvunne sedvaner ble brutt ned. Det skjedde ikke uten kamp.

Hun beskriver så hvordan vi de siste hundre årene har sett en tilsvarende normendring tilbake til normene som gjaldt i den hedenske antikken. Bak denne normendringen ser hun en ontologisk omveltning: Vi tror ikke lenger på én Gud. I stedet er individets velbefinnende blitt den grunnleggende normgiveren.

[ Skoler slagmark for amerikansk kulturkrig ]

En ny moral

Men kristne gjør en feilslutning dersom de tror det betyr at vi ender i ateisme, nihilisme og moraloppløsning, hevder Delsol. I stedet for gudstroen får vi agnostisisme og panteisme, akkurat som i antikken. Og samfunnet blir ikke umoralsk. Det får en ny moral. Vi har lagt bak oss en nihilistisk fase med kamp mot ekteskap og seksualnormer og med dyrking av vekst og forbruk. Nå viser metoo, kamp mot overgrep mot barn, likekjønnede ekteskap og ansvar for miljø og klima at en ny moral er i ferd med å vokse fram.

Nå ivaretas moralen ikke av kirken, men av staten og eliten. Alt av skam og tvang som ble forbundet med kirkens undertrykkelse er nå tilbake: Personlig ansvar, skyld overfor kommende generasjoner og skam over å ikke leve opp til normene.

De nye moralvokterne bruker også tvang for å få folk til å leve rett. Elitekulturens voktere bruker kansellering og utfrysing. Staten bruker påbud og forbud - som også kan ramme de som vil leve etter den gamle moralen.

Fri fra å herske med makt

På tross av alt dette, spør Delsol om slutten for det kristne samfunnet snarere en velgjerning enn en katastrofe. Å se det som en katastrofe, framkaller bare bitterhet, pessimisme og ekstremisme, sier hun.

«For de fleste av oss har det forgangne blitt et fremmed land, og jeg vil legge til: Et uønsket land», skriver hun. Den kristne samfunnsordenen betydde at de kristne hersket ut fra styrke og makt. Det førte med seg tvang som skapte hat mot kirken. Troen ble gjort om til ideologi og dermed et kampmiddel. Og innen kirken førte det til død gudsdyrkelse og overfladiske riter i stedet for ekte tro.

«Kan vi tenke ut en annen måte å være i samfunnet enn herreveldets? Må misjon være synonymt med erobring?» spør hun - og sier at det beste er kanskje å bli stumme vitner eller hemmelige agenter.

Arven preger fortsatt

Som samfunnsborger synes jeg det er beklagelig om det kristne grunnlaget i samfunnet vårt forsvinner. Det kristne synet på livets hellighet og menneskers likeverd er verd å kjempe for. Men politiske midler og kulturkamp nytter lite. Det må en ontologisk endring til for at det skal bli en normendring, for å si det med Delsol. Ellers blir det bare en maktkamp vi er dømt til å tape og som fører til bitterhet og hat.

Men kristentroen er ikke avhengig av makt og innflytelse for å trives. De første kristne århundrene er det beste bevis for det. Den gang vant de kristne fram fordi folk opplevde at deres liv utstrålte noe de ønsket å ta til seg. Men kan det skje dersom menighetene dør ut?

[ ICA-butikker beskyldt for å undergrave kristne tradisjoner – bare tull, viser faktasjekk ]