Ingen pasienter legger igjen sjela hjemme

«Det kunne godt vært flere små rom og pustehull for å finne trøst og håp her på sykehuset. Tenne et (elektrisk) lys, skrive ned en bønn eller bare finne roen i noe vakkert å se på. Noe som bærer også denne dagen videre». Slik skrev en prestekollega på Facebook-siden sin om å være pasient i kreftbehandling. Ingen pasienter legger igjen sjela hjemme når de blir lagt inn på sykehus. Likevel er det ikke noen selvsagt plass i helsevesenet for den eksistensielle siden ved sykdom og lidelse. Det tas målinger og blodprøver, formidles røntgensvar og spørres om avføringsmønster, men hvor ofte blir pasientene spurt om hvordan de har det? Og de pårørende, om hvordan det er å være dem?

På Diakonhjemmet Sykehus har vi to slike rom som kollegaen min etterlyser. Der finnes også en lyttepost for spørsmålene vi kan ha unnlatt å stille. På et bord i kirkerommet står bønnekrukka. Ved siden av ligger en blokk med post-it-lapper og en kulepenn. I løpet av uka har både pasienter og pårørende lagt igjen spor i denne krukka. Her formuleres håp, frykt, fortvilelse og takknemlighet.

[ Bjørn Eidsvåg om Tomm Kristiansen: – Blir et stort savn ]

Henvendelse

Det er tidlig tirsdag morgen. I sykehuskirken brenner det allerede noen telys i lysgloben. Et par av dem er nesten utbrente. Noen har vært her i natt og tent lys. Ansatte har vært innom og tent lys før de begynte dagen. Snart skal vi tenne flere. Tirsdag morgen møtes vi, diakonen og prestene, på Diakonhjemmet Sykehus. Vi lukker døra til sykehuskirken, som ellers alltid er åpen. Vi leser kommende søndags tekst, synger en salme og ber. Vi ber for pasienter og pårørende, for ledelsen og for kollegaer. Vi tenner minnelys for de som er døde i uken som gikk. Vi gir både takken og bekymringen vår ord. Så tømmer vi bønnekrukken. I løpet av en uke kan det ha samlet seg mange lapper. Noen er undertegnet med fullt navn. De fleste er anonyme.

De forskjelligste mennesker kan få behov for å formulere en bønn når livet kjennes noen størrelser for stort eller for lite

—  Aud Irene Svartvassmo, gjestekommentator

Innholdet spenner fra enkle tegn, for eksempel et utropstegn, via ord og lister av navn, til lange formulerte bønner. Det hender også vi finner bønner skrevet på språk som er ukjente for oss, med bokstaver vi ikke kan tyde. Noen ganger får vi en hel føljetong på lapper i løpet av en uke. «Jeg skal opereres i morgen. Jeg gruer meg». «Nå er jeg operert. Alt gikk bra». «Takk».

Bønn er universelt

2019 foretok Opinion en undersøkelse for Den norske kirke, der halvparten av kirkemedlemmene svarte at de ber til Gud en eller flere ganger i året. Én av ti av de som oppga at de ikke bruker kirken og heller ikke tror på Gud, svarer også at de ber. Bønn er et universelt fenomen. En kilde alle mennesker har tilgang til, uavhengig av tros- eller livssyn. Bønnekrukken vår er et levende eksempel på det. En vakker dag blir de kanskje et forskningsprosjekt, disse lappene. Men uten å gå metodisk til verks, kan vi fastslå at de har ulike adressater. Noen bønnelapper begynner slik: «Kjære prest, …», og «Hils Gud, …». Da er det gjerne et ønske om forbønn for seg selv eller andre.

Andre er mer tradisjonelle, og adresserer Gud eller Jesus, slik vi ber i kirka: «Kjære Gud. Jeg ser deg ikke, men håper du ser meg (…)» Så er det alle de som kun har implisitte adressater. «Hold meg fast». «Vær hos mamma». «Jeg er redd. Pass på meg». «Ber om gjenforening». Håp er bønn, skriver den svenske teologen Gustaf Wingren i boka Credo, (1974): Bønnen oppstår når mennesket står ved sin grense. Når alle muligheter synes borte. Da står vi «reelt inför Gud», sier han. Og han viser til mange av bønneropene som nådde Jesus da han vandret rundt. De var ikke spesielt religiøse. De var forankret i menneskers eksistensielle nød.

For en ukjent Gud

Bønn er hjertets samtale – med Gud, med gud, eller med en annen tenkt tilhører. De forskjelligste mennesker kan få behov for å formulere en bønn når livet kjennes noen størrelser for stort eller for lite. En del av lappene som havner i bønnekrukken på sykehuset mangler adressat. Som på alteret Paulus fant i Athen med innskriften «For en ukjent Gud», er disse bønnene henvendt til en ukjent gud, eller ingen gud i det hele tatt. «Det er jo bare luft der», som en pasient nylig sa til meg. «Tror du virkelig på at noen hører?» «Jeg håper det», svarte jeg. Og jeg tror faktisk at bønn er nyttig, uansett om noen tar imot eller ikke. Mye peker mot at bønn har en terapeutisk effekt.

At så mange etterlater seg bønner i sykehuskirken i løpet av uken, er sikkert ikke representativt for befolkningen som sådan. Hit kommer, naturlig nok, mennesker som er i krise

—  Aud Irene Svartvassmo, gjestekommentator

Når vi ber, henvender vi oss til en tenkt annen. Det minner om det som skjer i en psykoanalyse: Terapeuten forventes ikke å svare eller tre særlig tydelig frem. Reparasjonen ligger i det å formulere seg. Ingen har noen garanti for at det er en mottager der, men i kirka tror og håper vi det.

I krise

Tirsdag morgen løftes alle bønnene i krukka frem for Gud. Det gjelder de som henvender seg tydelig til den kristne Gud, de som henvender seg til oss, og de som ikke har retning og navn i sin henvendelse. Forankret i skapelsesteologien tror vi at Gud tar imot. De som har sittet i den gule stolen og skrevet lapp i løpet av uka, har jo også gjort det i rammen av kirkerommet. Et rom som i seg selv bærer håp om at det finnes en adressat for vår henvendelse, noe som bærer våre liv i tid og evighet.

[ Fotball-VM i Qatar: Dette sier kristenprofilene om boikott ]

At så mange etterlater seg bønner i sykehuskirken i løpet av uken, er sikkert ikke representativt for befolkningen som sådan. Hit kommer, naturlig nok, mennesker som er i krise. Men jeg mener det viser hvor viktig det er at den eksistensielle dimensjonen ved sykdom og lidelse rommes i helsevesenet vårt, slik min kollega også påpeker. Den må finnes, og om det ikke finnes, må det skapes rom. Både i betydningen fysiske rom, og i betydningen at det gis oppmerksomhet.