Vi trenger politikere som forstår tro

Jeg har hatt gleden av å være med i en liten interreligiøs gruppe som har møtt politikere og embetsverk gjennom koronapandemien. Formålet har vært å finne løsninger sammen for hvordan vi som trossamfunn møter pandemien på en god måte. Det har vært konstruktive møter og god dialog, og vitner om et sunt demokrati og et livssynsåpent samfunn. Alle ville være med på dugnaden.

Offentlighetens forståelse av religion

Når det er sagt, har det vært mange refleksjoner i etterkant av denne krevende perioden rundt det offentlige Norges respekt for og forståelse av religiøs utøvelse. Et eksempel er kravet om fastmonterte seter som skapte den absurde situasjonen at selveste Nidarosdomen og en av våre pinsekirker i Trondheim, Betel med 450 stoler, fikk ha ti besøkende, mens kinoen oppe i gata samtidig kunne ha to hundre på forestilling. Kjøpesenter og treningssenter fikk åpne, mens gudshusene var pålagt å holde dørene stengt i månedsvis. Kirkene har ikke vært lukket på denne måten siden kristendommen kom til Norge.

En av våre pastorer i nord fikk denne meldingen:

«Det er fullt av mennesker som trener på treningsstudio i disse dager. Er det noen grunn til at dere ikke kan ha to meter avstand i kirken og munnbind? Jeg går ikke i kirken, men trener på treningsstudio hver dag. I garderoben blir det litt tett til tider. Jeg skriver fordi jeg mener samfunnet behandler kirken dårlig, med strengere krav som ikke praktiseres på andre steder».

Det hører med til evalueringen i etterkant av pandemien å vurdere om tiltakene rettet mot trossamfunnene gikk for langt i Norge.

—  Ingunn Ulfsten

Gikk tiltakene for langt?

Retten til å uøve sin tro sammen med andre er dypt forankret både i menneskerettighetene, i våre lover og i norsk kultur. Det er foruroligende hvis ikke embetsverk og politikere kjenner, eller tar hensyn til, dette – og likestiller kino, treningssenter og gudshus.

Det hører med til evalueringen i etterkant av pandemien å vurdere om tiltakene rettet mot trossamfunnene gikk for langt i Norge. Både knyttet til grunnleggende menneskerettigheter, men også knyttet til forskjellsbehandling av sektorer. Lyttet man ikke til stemmene i egen regjering og stortingsgrupper som sitter med religions- og menneskerettskompetanse? Hvorfor ble trossamfunnene utelatt i den første rapporten fra Koronakommisjonen?

[ Bjørn Bore: Hva er egentlig religionsfriheten og troen din verdt? Nå ha koronakommisjonen gitt oss svaret: Tre linjer i en 450 siders rapport. ]

Religionskompetansen forvitrer

Det er flere svar på hvorfor religionens plass i Norge blir mindre og stadig færre sitter med religionskompetanse. I Harald Eias NRK-program, «Sånn er Norge», løfter han fram at jo bedre vi får det, jo mere stoler vi på oss selv og jo mindre ser vi behovet for religion. Et annet perspektiv er når religionen misbrukes til å få makt over mennesker.

Så kan man spørre seg om undervisningen om religion og livssyn gjennom årene er blitt for overfladisk. Vokser det opp generasjoner som ikke vet hvordan man skal forholde seg til tro, livssyn og menneskerettigheter? Borgere som ikke kjenner, eller anerkjenner, det norske samfunnets røtter?

Politikere, med noen få unntak, virker å være likegyldige til tro i samfunnet. Det er i beste fall noe som havner i bakgrunnen, i verste fall noe det ikke lenger er viktig å snakke om i den offentlige debatten.

Den farlige likegyldigheten

Den kjente jødiske forfatter og overlevende etter Holocaust, Eli Wiesel, brukte å si at likegyldigheten er vår verste fiende. Jeg er enig, og vil legge til at likegyldighet sammenvevd med historieløshet er en farlig kombinasjon. Norsk historie og kultur henger ikke i løse lufta, men er knyttet til våre felles røtter. Den er ikke statisk, men noe vi fortsetter å utvikle sammen.

I mitt perspektiv er Kongehuset et forbilde i forståelsen av å bevare vår kristne og humanistiske arv, samtidig som man evner å se mennesker og sette seg inn i de ulike grupper og livssyn som er representert i Norge. Kronprinsparet deltok under feiringen av Hauge-jubileet i juni, som markerte at det er 250 år siden predikanten og samfunnsreformatoren Hans Nielsen Hauge ble født. Hauges betydning for fri religionsutøvelse, demokratiutvikling, næringsliv og utdanning ble understreket. Dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit drakk te med helt vanlige muslimske familier på Grünerløkka. Kong Harald holdt tale under hagefesten om det mangfoldige Norge, der han også løftet fram mennesker som tror.

[ Trosfrihet har ikke vært diskutert i kommisjonen. ]

Utfordring til statsminister

Vi er midt i en valgkamp hvor vi bombarderes av polerte budskap fra ulike partier. Fokuset kan imidlertid ikke bare være på slagordene, men på politikernes kompetanse og holdninger. Mer enn noen gang trenger vi politikere som evner å strekke seg ut over sin egen ideologiske boble. Politikere som kan samle og ikke sette grupper opp mot hverandre. Politikere, som uavhengig av eget livssyn, fremmer det livssynsåpne samfunnet og retten til å ha tro og meninger. Tro og meninger som kanskje avviker fra flertallet og det politisk korrekte.

Mest av alt går utfordringen til den nåværende, og eventuelt kommende, statsministeren i Norge. Sørg for at vi fortsatt former en framtid sammen der troen har en naturlig plass i samfunnet. Et samfunn der vi ikke er likegyldig til våre røtter.

[ – Mindre religion i ex.phil ]