Det nye tvisynet

Rett før landsmøtet dukket det opp et lite opprør i Venstre. Noen av partiets lokalpolitikere rykket ut mot at partiet deres skal bidra til å innføre mer søndagshandel i Norge.

– Det er ikke noe poeng å ­liberalisere for liberaliseringens skyld, sa Maria Serafia Fjellstad til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Hun er toppkandidat for Venstre i Harstad ved høstens kommunevalg og vil ta opp saken på landsmøtet. Hun fikk støtte fra flere lokalpolitikere i Venstre.

De offisielle Venstre-talsmenn Ola Elvestuen og Sveinung Rotevatn forsvarer iherdig programpunktet om søndagsåpning. Lite tyder på at det blir noe storstilt opprør mot den vedtatte parti-­linja. Men det betyr ikke at motstanderne av søndagshandel mangler oppslutning – selv i partiets stortingsgruppe.

LES OGSÅ: Trine Skei Grande refser «ufin» Hareide

Koalisjon

By-Venstre mot Bygde-Venstre er en eldgammel konfliktlinje i Venstre, så gammel at den lett kan bli en klisjé. Kristelig Folkeparti er et resultat av denne konflikten, og jeg husker den gang de to fløyene lot seg representere av Bent Røiseland og Helge Seip.

Venstre oppsto som en koalisjon av bedehusfolk og sekulære byfolk som var enige om å fravriste Høyre og overklassen makten og innføre mer demokrati. Koalisjonen sprakk første gang bare fem år etter at Venstre var stiftet, da moderate Venstre skilte lag med rene Venstre.

Men til tross for en rekke slike splittelser, har aldri noen av fløyene blitt helt dominerende. Det har gitt opphav til myten om den tvisynte venstremann, eller som Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken sa det: «Naboen min og je er begge venstrefolk, og vi står følgelig langt fra hverandre politisk.»

Når det fører til splittelse, er det selvsagt ikke så bra. Men like ofte har Venstre kunnet favne vidt nettopp ved å gi rom for ulike tradisjoner – som tross alt samles om folkestyre, åpenhet, miljø, liberal innvandringspolitikk og spredning av kunnskap som felles saker.

LES OGSÅ: – Grande driver grønnvasking

De urbane

Foran siste stortingsvalg satset Venstre på en ny velgergruppe: De unge urbane som er opptatt av individuell frihet og synes både Høyre og ­Arbeiderpartiet er opphengt i gårsdagens konflikter og ikke har tatt inn over seg klimakrisen. Det slo til: Venstre gjorde det bra i byene, og ikke minst i Oslo.

Men den langt større stortingsgruppa etter valget huset også en rekke representanter for distriktene som er mer preget av gamle Venstre-tradisjoner og som står nærmere både landbruk og lokalt kristenliv enn det hippe Hovedstads-Venstre.

Konflikten kom først til syne da Venstres stortingsgruppe tvang regjeringen til retrett i saken om ostetoll. Mange av de nye liberale stemmene – som slett ikke stemmer Venstre alle sammen, men har betydelig innflytelse i dette segmentet – fordømte dette i harde ordelag som frafall fra den rette liberale lære.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Søndagen

Det er dette som gjør konflikten om søndagshandel såpass truende at Venstre-ledelsen helst holder den unna landsmøtet: De nye velgerne kan oppfatte det som et bevis for at Venstre ikke er til å stole på som fanebærer for de liberale saker. Venstre tåler ikke så mange slike saker før de nye velgerne vandrer til Høyre.

Samtidig er det mange Venstre-­folk utover landet som har vanskelig for å svelge at partiet deres svikter en tradisjon som søndagsfreden, særlig når det kan gå ut over mange små ­bedrifter innen handelsnæringen. De spør, slik Harstad-­representanten, hvorfor man skal liberalisere bare for prinsippets skyld, når det ikke er noen ­påviselig gode grunner til at ­liberaliseringen trengs.

Dessuten står fortsatt sentrumstradisjonen sterkt i Venstre. Samholdet med Kristelig Folkeparti har vært en hjørnestein i Venstres strategi i den siste­ mannsalderen – og den har mange ganger bidratt til å gi Venstre makt. Når KrF blir så veldig provosert av denne saken, hvorfor skal man da ri kjepphester og ødelegge det gode forholdet?

Farlig

Venstre har kommet seg velberget gjennom langt ­alvorligere konflikter før. Men meningsmålingene viser at Venstre nå lever farligere. De har veldig lav velgerlojalitet, og sperregrensen er en konstant fare. Da tåler man ikke at velgerne blir usikre på hvor de har partiet.