Kultur

– Vi vokste opp med jazz, før Beatles kom og ødela alt

Karin Krog er en av Norges fremste jazzsangere.

De siste ti årene har den profilerte vokalisten residert på Bekkestua utenfor Oslo i hus med engelske John Surman, også han blant Europas fremste jazzmusikere. Paret har jobbet sammen lenge og sto nylig for avslutningskonserten på Ultima, den årlige festivalen for samtidsmusikk i Oslo.

I oktober tar de festivalprosjektet med seg på europaturne som ender i London.

– Vi hadde et yngre publikum på Ultima-konserten enn det vi er vant med, men ble godt mottatt og fikk en fin kveld, kommenterer Karin Krog.

Hvordan ble det deg og jazzen?

– Jazzmusikk kom tidlig inn i livet mitt. Jeg var barn under andre verdenskrig, og etter fredsvåren 1945 var det fortsatt engelske og amerikanske soldater i Oslo. Min tante tok noen av dem med hjem til mor og far, og de unge mennene brakte musikk med seg. Det var Dixieland, Glenn Miller og sånn. Senere på Frogner gymnas der jeg var elev, ble det spilt jazz over høgtalerne i storefri. Gladjazz og swing, det var musikken vi vokste opp med, før Beatles og popen kom og ødela alt.

LES OGSÅ: Musikk for vinkelslipere og kammerensemble

Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Mor sang mye for meg da jeg var barn. Selv om bare noen i hver generasjon har interesse og evner til å utvikle musikk profesjonelt, tror jeg uansett det er viktig for små barns utvikling at de blir sunget mye for. Foreldrene mine var begge interessert i musikk. Min oldefar Anders Heyerdal, odelsgutt fra Aurskog, var musiker. Han hadde studert i Tyskland og spilte fiolin i Christiania Theaters orkester, inntil pliktene kalte og han måtte reise hjem til Aurskog for å drive farsgården. Dette var på 1800-tallet da nasjonalromantikken regjerte norsk kulturliv. Oldefar ble bonde, men fortsatte å samle folkemusikk og komponere sonater, danser og slåtter. Etterhvert solgte han slektsgården og kjøpe bygården på Frogner i Oslo der jeg vokste opp.

– Under kulturdagene i Aurskog på begynnelsen av 1990-tallet framførte John og jeg noen av oldefars folkemusikkstykker. Det var morsomt. Senere, i samarbeid med Den norske strykekvartett, fikk jeg spilt inn denne musikken sammen med oldefars Strykekvartett nr.1 og noen av hans stykker for piano. Platen heter «Huskonsert i Aurskog». Det var en stor opplevelse for meg å få høre oldefars musikk fremført.

Når visste du at musikk var ditt yrke?

– Det kan jeg ikke tidfeste, antagelig ganske sent. I min tidlige ungdom var som sagt jazz en del av ungdomskulturen. På Pingvinklubben, et dansested ved Bislett, var det jazz-jam med swingjazz og noe mer moderne hver søndag klokka seks, og vi var en gjeng som vanket der. Men vi som var for unge til alkoholservering, måtte gå da dansen begynte klokka åtte. Da spaserte vi videre til Majorstuen hvor Big Chief jazzkIubb befant seg. Klubbene betydde mye fordi jeg kom inn i miljøet og fikk prøve meg som vokalist. Der var Rowland Greenberg, Bjarne Nerem og Kjell Karlsen, alle en divisjon over meg, for de var eldre og hadde sine egne orkestre. Jeg ble på en måte oppdaget gjennom jammen på Pingvinklubben.

– Takket være anbefaling fra pianisten Einar Iversen fikk jeg senere et fire ukers engasjement på Humla restaurant. Far sa: «Aldri i verden om min datter skal bli klubbsangerinne». Jeg hadde fått et snev av tuberkulose under krigen, og han så nok for seg usunne miljøer med mye røyk og alkohol. Men mor sa til far: «Det er da bare en måned, og hun blir sikkert lei». Der tok hun feil. Det ble en lærerik måned!

Vurderte du noen gang å arbeide med noe annet enn musikk?

– Absolutt. Egentlig ville jeg bli ernæringsfysiolog. Gikk først 10 måneder på Oslo kommunale husmorskole og hadde praksis på en gård i Asker, for det måtte man. Der lærte jeg blant annet å melke. Etter praksisen var det meningen å søke meg inn på Statens lærerskole i husstell på Stabekk. Musikken dro jeg med meg hele tiden, som en kjær hobby.

– Men før jeg snakker mer om mitt yrke som sanger og musiker, må jeg få påpeke at jeg i 20 år først og fremst var mor og husmor. Og husmor betrakter jeg som et ordentlig yrke. Dessverre er det undervurdert i dag.

– Hvordan opplevde du å være hjemmeværende kone?

– Som husmor var jeg forsørget, og det ga meg frihet også til å drive med musikk. Derfor har jeg mye å takke min første mann Johs Bergh for. Han var en moderne mann og forut for sin tid. Han skiftet bleier på vår førstefødte allerede i 1958, lenge før debatten om kjønnsroller og likestilling var særlig høylytt. I barnas oppvekst hendte det at jeg reiste på korte turneer. Da tok Johs seg av alt med jentene, ved siden av full jobb. Begrepet pappaperm var ikke funnet opp. Hvis jeg også skulle sørget for at vi hadde tak over hodet og mat på bordet, slik kvinner flest gjør i dag, hadde jeg kanskje ikke kommet dit jeg er, som sanger og musiker.

Hva er ditt beste minne?

– Minnene er mange, så hva skal jeg velge? En konsert på Saga kino med Einar Iversen på piano og Mikkel Flagstad på saksofon ble et slags gjennombrudd og er et godt minne. På begynnelsen av 60-tallet spilte jeg også mye med Egil Kapstad og hans orkester. Vi spilte «for døra» som det het, på ungdomsklubber og andre klubber. Det vil si at hvis det kom få som betalte for å høre på, ble honoraret deretter. Disse jobbene kastet altså lite av seg, men jeg fikk gjøre mitt første album sammen med Egil som er en norsk pianist i særklasse. Vår innspilling i 1964 ble den første, norske solojazz-LP'en. Plata ble godt mottatt, for eksempel med bra omtale i det amerikanske jazzbladet «DownBeat».

Hva er du mest stolt av å ha gjort?

– Vissheten om at to fine døtre har vokst opp og greier seg bra, gjør meg stolt. Også barnebarna da, jeg har to.

Hva gleder du deg mest over i dag?

– Hverdagslige, enkle småting gleder meg. Pent vær, fine turer i naturen, en deilig dag på stranden. Men ikke minst gleder jeg meg over samspill med bra musikere. Mine største lykkestunder opplever jeg nettopp da.

Og hva uroer deg mest?

– Verdenssituasjonen. At ikke de religiøse gruppene kan holde fred med hverandre. Forresten handler det om mye mer enn religion; det handler om kontroll over ressurser, makt og til syvende og sist om penger. Og alle vil ha Gud med på laget.

På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– Noen småting ser jeg kanskje annerledes på i dag, men i avgjørende spørsmål mener jeg det samme som tidligere.

Du er hedret med priser, har gjort flere titalls album og spilt med prominente musikere hjemme og ute - Hva er høydepunktene i din snart 60 år lange karriere?

– Jeg har vært heldig, fått være med på så mye og hatt mange store øyeblikk. Noe av det morsomste jeg tenker tilbake på, skjedde likevel i forbindelse med tenning av den norske julegrana på Trafalgar Square i London. Jeg var på turne i England og skulle fremføre to høvelige sanger ved treet. For anledningen hadde jeg på meg fiolett drakt og nye sko i adventsfargen. Etter den høytidelige seremonien skulle vi spasere til fest for utvalgte gjester på Den norske ambassade. Ambassadører, ordførere og andre prominenser, alle menn, skrittet av sted på lange ben foran i følget. Bakerst i opptoget trippet lille jeg og strevde med å få med meg de nye skoene som var minst ett nummer for store og kippet, til tross for at jeg hadde puttet tyggegummi bak i helene. Men det ble litt av en happening da jeg kom i mål.

Hvilke utfordringer i livet har vært vanskeligst å takle?

– Både i liv og yrke har ting ofte lagt seg til rette. Flaks for meg. Samarbeidet med komponisten Arne Nordheim var musikalsk sett kjempeutfordrende. Han visste hva han ville ha, og det gjorde jeg også. Men vi strevde oss fram til et uttrykk begge var riktig fornøyde med.

Hvis du var ung i dag, hva ville du gjort annerledes?

– Dagens unge vokser opp med helt andre forutsetninger enn min generasjon gjorde, så det er umulig å svare på. Jeg brukte de mulighetene jeg fikk og angrer ingenting.

Hva er dine beste råd til dagens ungdom?

– Bruk tiden når du er i 20-årene til å lære deg nyttige ting. Gjerne et praktisk yrke, som jeg mener er nedvurdert i vår tid. Norge trenger også annen kompetanse enn de som henger over dataskjermer. Jeg fikk være elev hos operasanger og sangpedagog Anne Brown. Hun som blant annet gjorde Gershwins slagere fra musikalen «Porgy and Bes» udødelige. Det vesle jeg tjente på jazzklubbene gikk rett til henne. En god investering, for fortsatt bruker jeg rådene og teknikkene hun lærte meg. Jeg kan antagelig takke Anne Brown for at jeg fortsatt kan opptre med stemmen min.

Hva håper du for resten av din tid på jorden?

– At jeg får beholde helsa, leve i fred og fortsette med musikken, lenge.

Og meningen med livet, hva er det?

– Hadde man visst det! Se på maurene; alle står på og vet hvor de skal, men hvem forteller dem det? For meg kjennes det godt og meningsfullt når jeg klarer å gjøre noe bra for de som omgir meg. Alt fra familie til venner og kolleger. Et godt medmenneske vil jeg gjerne være.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur