– Utdatert å bare sjekke nedskrevne noter

Denne uken ble en journalist 
i Dagens Næringsliv tatt for 
plagiering i en rekke magasin­reportasjer. Også i populærmusikken bobler tidvis plagiat­anklager til overflaten.

I 1971 ble George Harrison saksøkt for plagiat. Harrisons «My Sweet Lord» var visstnok i overkant lik countryartisten Jody Millers låt «He’s so Fine».

Ifølge Audun Molde, musikkviter og førstelektor ved Westerdals Oslo ACT, er det i musikk ofte et ­spørsmål om skjønn.

– En sjelden gang dukker det opp saker der musikere anklages for plagiat. I popmusikken finnes det akkordprogresjoner, melodilinjer og for den saks skyld tekstlinjer som brukes igjen og igjen. Om en låt faktisk plagierer en annen eller bare bygger videre på helt vanlig musikalsk fellesgods, blir som oftest et skjønnsspørsmål, sier Molde.

Utdatert

Molde forteller at plagiatproblematikken i musikk 
gjerne henger sammen med et verksbegrep som på mange ­måter er utdatert.

– Det er fortsatt slik at notert musikk er den som beskyttes av opphavsretten. I moderne popmusikk er verket en innspilling, og ikke de nedskrevne notene. 
Slik sett er det kun avskrift av tekster eller noterbare melodi­linjer som kan regnes som egentlig plagiat, mens en lyd, en rytme­figur, en akkordrekke eller et stemningsbilde ikke er beskyttet på samme måte.

LES MER: – Vanskeligere å komme unna med juks nå

Også i forskning

– Jeg er 
forbauset over at ikke enda flere snarveier avsløres innen journalistikken, sier Ole Bjørn Rekdal, professor i sosialantropologi ved Høgskolen i Bergen.

Han mener plagiat i journa­listikken er sammenlignbart med plagiat i forskning.

LES KOMMENTAR: «Blir fusking først avslørt, er det en avgrunn som åpner seg»

Falsk kunnskap

– Alle vet at journalister arbeider under helt andre forhold enn oss forskere. Lesere tar derfor ting som står i aviser med en klype salt, men 
vitenskapelige artikler har en tendens til å bli betraktet som nesten hellige, ufeilbarlige tekster, 
selv om noen av dem er basert på hastverksarbeid, eller ulike typer fusk og fanteri, inkludert plagiat.

Rekdal mener en av årsakene til at plagiat er så alvorlig i akademia, er at det kan produsere falsk kunnskap.

– Plagiering kan få en enkelt observasjon eller påstand til å fremstå som to eller flere uavhengige, og dermed gjensidig bekreftende versjoner. Det kan se ut som om flere forskere bekrefter og styrker hverandre, mens de egentlig har plagiert hverandre.
 Rekdal mener at internett og inntoget av ulike digitale verktøy, har gjort det lettere å jukse, men at sjansen for å bli avslørt også har blitt større.

– Teknisk sett har du langt bedre muligheter til å jukse og ta snarveier enn før. Men et viktigere poeng er at de samme snarveiene har blitt veldig mye lettere å avsløre, sier han.

– Internett og plagiatkontrollprogrammer har gjort det enkelt for Gud og hvermann å avsløre om politikere, bloggere, journalister eller akademikere har tatt snarveier. Dette har utvilsomt hatt en avskrekkende effekt, men de mest travle og publiseringskåte bryr seg nok lite om dette.

Ifølge Audun Molde er det i musikk en tradisjon for å referere til andres verk. Gjerne i form av en hommage til musikalske forbilder.

– Det kan slå feil. Det som er ment som en hyllest, kan vise seg å være en juridisk boomerang. Skriver du en hommage til en artist som betyr mye for deg, kan du risikere å bli anklagd for plagiat uansett hvor gode intensjoner du har, sier Molde.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ydmykt

Ole Bjørn Rekdal 
mener at de siste dagers avsløringer fra journalistikken har gitt et annet utslag enn det ville ha gitt i forskningsmiljøer.

– Et slående trekk ved disse sakene er at de som har plagiert legger seg flate med én gang. Det finnes en rekke eksempler på akademikere som slett ikke gjør det, og som tyr til forskjøn­nende uttrykk som «uheldig henvisningsskikk» eller «mang­lende årvåkenhet». Ofte slipper de 
faktisk unna, og av og til er det varslerne som blir sittende igjen som offer, sier Rekdal.