Unge talenter fornyer trønderrocken

For to år siden fikk Ariadne Loinsworth en telefon fra en som hadde hørt henne på en skoleavslutning. Han lurte på om hun ikke kunne steppe inn på en klubbkonsert i Trondheim helgen etter.

– Jeg hadde aldri holdt konsert før, men hørte jeg sa ja. Og at jeg ville synge mine egne ting. Dermed måtte jeg skrive fire låter i løpet av dagene fram til konserten. Den gikk bra, tror jeg, sier Loins­worth, som i dag er kjent under artistnavnet Ary.

22-åringen fra Byåsen i Trondheim var den store overraskelsen under fjorårets Bylarm. I Rockheim lørdag kveld vekket hun på nytt begeistring med selvskrevne­ låter til tunge beats, hard bass og et vell av synthlyder.

– Kan jeg lage kraftfull og vakker musikk som ingen andre har laget før, kan jeg forhåpentligvis også vekke gode følelser hos publikum. Kanskje viktigst, er om jeg kan gi kvinner økt selvtillit, og gjøre dem trygge og sterke, sier Ary når Vårt Land treffer henne en snau time før konserten.

Selv har hun alltid vært sjenert og trodde ikke hun skulle våge å stå på en scene.

– Nå gjør jeg det, uten at jeg trenger å spille på sex, bare på musikken min. Det føles veldig bra.

LES MER: Fallhøyde i foreldres musikerfotspor

Uten bart

Trønderrock er ofte blitt assosiert med litt uflidde mannlige trønderartister med og uten bart. De fire store har vært Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Hans Rotmo og D.D.E.

Under festivalen Trondheim Calling står unge, dyktige trønder­artister nærmest i kø for å presentere spenstig og spennende pop og rock, som spenner over et mildt sagt vidt register. Festivalen arrangeres for sjette året på rad, og artistene synger på trøndersk og engelsk, med innslag av jazz, elektronisk musikk, vise og blues. Det er lite som minner om gammel trønderrock.

Både Anja Skybakmoen og Kari Harneshaug var demo-artister på Trondheim Calling, før de i år ble booket på vanlig vis. Mens Skybakmoen har hatt minst ett ben i jazz, men på debutalbumet We're The Houses (2014) også viser sitt pop-talent, konsentrerte Harneshaug seg på de to første albumene mest om rock. På den siste plata hennes er det mer pop-preg. Begge er musikkutdannet.

– Festivalen er en stor mulighet til å vise seg fram for både et stort publikum og for bransje­folk. Det kan gi oss både festival- og andre konsertjobber. Vi knytter også kontakt med andre artister, ikke bare trønderartister, sier Kari Harneshaug.

LES MER: Rock vs. kunst

Kari Harneshaug og Anja Skybakmoen. Alle foto krediteres i bildekarusellen øverst.

Skiftende musikktrender

Hva musikkjournalistene kaller musikken deres, bryr de seg lite om.

– Jeg er opptatt av at det er en utvikling i musikken min. Derfor synger jeg både jazz og pop. Musikktrender går dessuten i bølger, sier Skybakmoen.

– Hvilket forhold har dere til tradisjonell trønderrock?

– Stilen er en stolthet for mange trøndere, ja for mange nordmenn. Det ble aldri en musikkreferanse for meg, men det var det for foreldrene mine, og delvis også for musikerstorebroren min. Men jo, jeg har spilt plater med Åge Aleksandersen, sier Skybakmoen.

– Det kan jeg ikke huske at jeg har gjort, men jeg har venner som liker trønderrock. Klart det kan være samlende for en gruppe­ mennesker, sier Harneshaug.

– I et individualistisk samfunn kan felles musikkopplevelse gi en felles identitet, føyer Skybakmoen til.

Begge tror også musikk kan løfte frem sterke kvinner som gode rollemodeller. Kari har jobbet med prosjektet Patti Smith på nynorsk. Anja har nettopp gitt ut ei plate med tonesetting av dikt av Haldis Moren Vesaas.

– Kvinner som gjør sin egen indre kamp universell, er viktig. Alle har en slik kamp, og musikk kan være en fin måte å dele den på, tror Anja Skybakmoen.

LES MER: Motorpsycho i bibelsk lys

Festkulturen lever

En av Norges mest markante og erfarne­ ­representanter for rockebransjen, Steinkjer-mannen Svein Bjørge, hilser unge og dyktige trønderartister velkommen. Han hevder det tradisjonelle trønderrock-begrepet lenge nok har vært et lodd rundt foten til artister fra særlig Trondheim, som ikke er interessert i å bli tatt til inntekt for det mange forbinder med trønderrock.

Trønderrockere: Terje Tysland og Åge Aleksandersen

– Trønderrocken hadde sitt utspring i Namsos og festen på lokalet, mens mye av den nyere populærmusikken i fylket har basis i jazzlinja ved NTNU. Fremdeles lever den gamle festkulturen, men først og fremst utenfor Trondheim by, som er en egen øy i Trøndelag når det gjelder musikk. En trønderartist kan trekke tusen publikummere i Trondheim, men nesten ikke folk i det hele tatt i Levanger. De vil mye heller ha D.D.E, hevder Bjørge.

52-åringen bak Alarm-prisen, Bylarm, plateselskapet Playground, Hove-festivalen, Steinkjer-festivalen, og nå sist Tons of Rock i Halden, deltok i helgen under Trondheim Calling i et panel hvor man diskuterte hva slags profil, og hvilke artister, som passer de forskjellige festivalene.

– Da jeg startet Steinkjer-festivalen for 10 år siden, var det flere i distriktet som lurte på hvordan jeg våget ikke å ha Åge Aleksandersen og D.D.E. på plakaten. De er «guder» i Trøndelag, særlig i mer landlige strøk. Opprettelsen av Rock City, som er et museum over trønderrocken, understreket statusen deres.

LES MER: Norsk rocks nye mørke riddere

Droppet etiketten

Trønderrockens far, Åge Aleksandersen, er i ferd med å øve inn nye låter når vi ringer kontoret hans. Manager og nærmeste samarbeidspartner i 30 år, Kari Thorvik, trenger ikke konsultere ham for å bekrefte at det er veldig lenge siden Aleksandersen var fortrolig med trønderrock-etiketten.

– Det sluttet han med da han sluttet i Prudence. Han greier seg uten sjangerinndelinger. For ham er det D.D.E.-musikk, Motorpsycho-musikk, og hans egen musikk. Åge hører også med interesse og åpent sinn på nyere trønderartister, sier Thorvik.

Rockebandet Black Moon Circle kan ved første øyekast minne om trønderrockens opphav, Prudence. Bortsett fra at trommeslageren Per Andreas Gulbrandsen også kommer fra Namsos, er bandet tydelige på at musikken ikke er inspirert av de gamle trønderheltene.

– Vi hermer ikke etter noen. Vi maler musikk med enkle, men brede penselstrøk, slik den blir til mens vi jammer og improviserer med et åpent sinn. Alt er tillatt, og innimellom kan vi miste litt kontrollen, men da blir vi bare enda mer gira og fornøyd, forteller Øyvind Engen fra Røros.

Et album fikk tittelen The Studio Jam Volume 1. Spontant og rett på tape. Vemund Engen hevder resultatet bærer i seg en helt egen spiritualitet.

– Musikken oppleves som noe større enn oss selv, fordi den ikke er blitt veid, vurdert og kalkulert underveis. Omtrent som et ­maleri man må finne ut av, slik coveret viser. Dette er veldig langt fra D.D.E., sier Vemund Engen.

LES MER: Underskogen på Norwegian Wood

Black Moon Circle

Påvirker bydeler

Under Trondheim Callings seminar om byutvikling og kultur i Trondheim, var professor i sosiologi ved NTNU og stifter av Sosiologisk poliklinikk i Trondheim, Aksel Tjora, utfordret til å snakke om hva kulturen betyr for byutviklingen og hvordan byutviklingen påvirker kulturlivet. Tjora forsker blant annet på byer, møteplasser og festivaler, med særlig vekt på prosesser knyttet til fellesskap.

– Det er interessant å se hvordan litt slitne bydeler, gjerne med en industribakgrunn, som for eksempel Nyhavna og Brattlia i Trondheim, er på vikende front i bybildet. Men hvor de med sine lagerbygg og gamle bebyggelse, likevel tiltrekker seg kunstnere og pop- og rockemusikere, som på nytt kan gjøre det til en ­levende bydel.

Aksel Tjora har sett det samme på Grünerløkka i Oslo, i Halden og på Notodden, akkurat som i Berlin og i Greenwich Village i New York.

– Kunstnere og musikeres inntog gjør at stedene blir oppgradert, så den kulturelle middelklassen ønsker seg dit. Boligprisene skyter i været, og da kan det plutselig bli dyrt å bo der for kunstnere som bidro til statushevingen.

Svein Bjørge forbereder sin ­ellevte Steinkjer-festival, med internasjonale og norske toppnavn på plakaten. Han bodde i byen før han flyttet til Oslo, 22 år gammel. Han mener festivalen han startet har endret Steinkjer.

– Statusen er blitt hevet. Steinkjerfestivalen er for mange det viktigste som skjer i byen. Innbyggerne er blitt stoltere av byen sin. Det gjelder også de som har flyttet til storbyene. Nå tar de med seg sine nye venner tilbake til hjemstedet. Det er ikke bare mine ord, ordføreren har sagt det til meg.

LES MER: Forkynnelse og forrykende rock

Har hørt Åge

I fjor kom Arys singel «Higher», som medvirket til at hun ble hun plukket ut av P3 for å representere Norge på Europas største bransjefestival Eurosonic i Nederland. Nå er plate­kontrakt underskrevet.

Lørdagens seier på hjemmebane vil uten tvil ytterligere øke både forventningen både til albumet som er underveis, og konsertene Ary vil bli booket til. Uansett vil hun gjennomføre sitt første besøk til bestemorens hjemland, Trinidad, til våren.

– Jeg er veldig nysgjerrig på calypso, karneval-beats og street-­dance. Jeg tror kanskje det allerede ligger i genene mine. Jeg er i hvert fall allerede mer påvirket av det enn tradisjonell trønderrock, sier Ary.

– Men Åge Aleksandersens «En stjernenatt» er utrolig fin.

Olav Solvang, Trondheim