Film

‘Smykker seg med selvoppgjøret’

Interessen for filmer om nazistenes ugjerninger er like stor i Tyskland som andre steder. – Selvoppgjøret etter 2. verdenskrig er en del av tysk selvforståelse, mener Tyskland-kjenner.

Sommerens store popcornfilm, Dunkirk, har norsk premiere i dag og høster gode kritikker. Nok en gang er det nazistenes grusomheter som danner bakteppet for de dramatiske begivenhetene. Tyskernes ugjerninger under 2. verdenskrig virker å være en utømmelig kilde for filmprodusenter med episke ambisjoner. Også dagens tyskere ser ut til å glede seg over disse filmene.

Ser man på besøkstallene til de seneste tiårenes store amerikanske krigsfilmer, som Redd menig Ryan (1998), Inglourious Basterds (2009) og Fury (2014), har alle gjort det godt i Tyskland, selv om det i alle disse filmene slaktes ned tyske soldater i hopetall, uten at det problematiseres nevneverdig.

ANMELDELSE: Dunkirk av Christopher Nolan

Tysk selvoppgjør

Tysklandkjenner Karsten Aase-Nilsen viser til den tyske krigshistorikeren Norbert Frei, og hans verk 1945 og oss: Det tredje riket i den tyske bevisstheten (2005). Frei mener nettopp evnen og viljen til å ta et oppgjør med fortida, er blitt en viktig del av tysk selvforståelse.

– Selvoppgjøret har nærmest blitt noe tyskerne smykker seg med. Det har blitt en form for stolthet i det, sier Aase-Nilsen.

Han påpeker at Tyskland i årene etter krigen var preget av fortielse og et ønske om å legge grusomhetene bak seg. Mange sentrale personer i nazi-regimet fikk amnesti og havnet igjen i gode posisjoner på 50-tallet. Men utover 60-tallet og særlig med studentopprøret, kom ønsket om et tydeligere oppgjør med krigsårene. Det er denne holdningen som fortsatt dominerer, mener Aase-Nilsen.

Også Dagbladets kritiker og skribent, Erle Marie Sørheim, mener tyskerne er mottakelige for filmer hvor landets besteforeldregenerasjon må spille rollen som kanonføde i naziuniform.

– Innvendingene går som oftest ut på at det er historiske faktafeil, eller om – Gud forby! – skuespillerne snakker med tysk aksent, som i Alene i Berlin fra i fjor, sier Sørheim, som bor i Berlin.

Hun mener tyske kritikere først og fremst irriterer seg over klisjeene i naziframstillingene.

– Derfor ble for eksempel Christoph Waltz sin rolle i Inglourious Basterds godt likt. I stedet for en typisk amerikansk framstilling av en SS-brutalist med tysk aksent, ble han en helt unik karakter.

Mottakelsen av Dunkirk er det for tidlig å si noe om, da den først har tysk premiere neste uke. Det skyldes at store utenlandske filmer fremdeles blir dubbet i Tyskland.

LES OGSÅ: Heltefortellinger i krigsfilmer

Filmens endringskraft

Aase-Nilsen trekker fram to amerikanske produksjoner med stort gjennomslag i Tyskland: TV- serien Holocaust (1978) og filmen Schindlers liste (1993).

– Begge disse fokuserte på den radikale ondskapen i
naziregimet, og de fikk betydning for selvoppgjørsbevegelsen, sier Tyskland-kjenneren.

Holocaust med blant andre Meryl Streep skapte kontroverser da den ble vist i Vest-Tyskland i 1979, og regnes å ha medvirket til at foreldelsesfristen for naziforbrytelser ble opphevet samme året. Omtrent halvparten av Vest-Tysklands voksne befolkning skal ha sett serien.

– Historikere, studentopp­rørere og intellektuelle visste jo hvor ille Det tredje riket var, men Holocaust og Schindlers liste viste det nok på en mer inngående måte og til et bredere lag av befolkningen, mener Aase-Nilsen.

Han sier det også finnes en
understrøm i Tyskland som mener man må slutte med selvpiningen og heller legge 2. verdenskrig bak seg. Dette ser også Erle Marie Sørheim.

– Særlig høyreradikale er forbannet over at tyskerne alltid skal stemples som nazister, for eksempel i forbindelse med innvandringsdebatter, sier Sørheim.

LES OGSÅ: – Tyske barn på 50-tallet visste ikke hva ordet jøde betydde 

LES OGSÅ: – Nazismens hjemland måtte bli Tyskland 

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Film