En gud i menneskets bilde

– Mange kristne skammer seg fordi de har fått inntrykk av at de ikke er bra nok eller ikke tror rett, sier Marie Farstad.

Hun er psykoterapeut og diakon, og er nå aktuell med boka Skam. Den stiller spørsmålet hva skam gjør med oss, og tar for seg alt fra den sunne og nødvendige skammen som beskytter oss fra å støte, såre eller krenke andre, til den destruktive skammen som kan være direkte ødeleggende for en persons egenverd, relasjoner og helse.

Stort ansvar

Marie Farstad tenker ofte at Gud er modig.

– Han tar sjansen på at mennesker vender ham ryggen fordi andre mennesker har gjort forferdelige ting mot dem og indirekte bidratt til å knuse deres gudsbilde. Våre handlinger og vår væremåte kan negativt påvirke og i verste fall bidra til å ødelegge et annet menneskes forhold til Gud, og det er et stort ansvar, sier hun.

I kristen sammenheng kan forkynnelsen både forsterke eksisterende skam og påføre ny skam. Å være bevisst på hvordan vi snakker om Gud, om troen og om det å være et troende menneske er avgjørende.

Hvilket bilde du har av Gud, avhenger av mange ting, men relasjonelle erfaringer og spesielt forholdet til dine nærmeste i oppveksten er sentralt. Erfaringene kan føre til destruktive gudsbilder, uten at vi nødvendigvis skjønner at det er problemet, påpeker Farstad.

Ødeleggende gudsbilder

Den tyske teologen og terapeuten Karl Frielingsdorf har forska på destruktive gudsbilder. Han undersøkte nærmere 600 fra den katolske konfesjon, de fleste av dem nonner og prester, og fant ut at selv om informantene hans formidlet en tro på en god og kjærlig Gud, bar mange på ubevisste gudsbilder som var destruktive. Han deler gudsbildene inn i fire kategorier: Dommerguden, dødsguden, bokholderguden og prestasjonsguden. I tillegg skriver Farstad om skamguden og makt- og overgrepsguden (se faktaboks).

– Denne inndelingen speiler et tverrsnitt av hvilke gudsbilder mange kristne har inni seg – i magen, om du vil – uten at de nødvendigvis er det bevisst. I kriser eller når du møter motstand kan disse gudsbildene komme til overflata. Til vanlig ligger de kanskje der helt ubevisst eller som et ubehag vi ikke klarer å sette ord på, sier Farstad.

Disse gudsbildene er på ulikt vis nært knyttet til skamfølelsen.

– Selv om du intellektuelt tror at Gud er god og at han elsker deg som du er, kan et destruktivt gudsbilde gjøre at du føler noe helt annet.

LES OGSÅ: Krigsopplevelsene til bestemoren hennes har gjort Ida Karine Gullvik til den hun er. Kan traumer arves?

Gud som havet

Hva som er et godt gudsbilde, er subjektivt.

– Ett av mine er at Gud er som havet. Det er fantastisk å sitte ved havet, men det kan også være skremmende hvis uværet herjer. For meg er det mange assosiasjoner som gjør det til et godt gudsbilde, sier Farstad.

Hun understreker at det som er et godt gudsbilde for en person, kan være destruktivt for en annen.

– Hvis vi sier at Gud er barmhjertighetens gud, er det objektivt sett et godt gudsbilde. Men for et menneske som for eksempel har erfart overgrep så kan ordet barmhjertighet også vekke assosiasjoner til en som «liksom» er snill eller barmhjertig, men faktisk opptrer uforutsigbart, grenseløst og ondt.

LES OGSÅ: De er alle kristne. De opplever alle at gudsbildet forandrer seg.

Farlig

Å erfare at Gud er fraværende kan være assosiert med skam. Marie Farstad tror det skyldes at forkynnelsen har vært ubalansert, så mennesker tror at hvis du tror og lever riktig, så er Gud nær. Hun mener det er for lite forkynnelse som vektlegger at troende mennesker lever under samme kår som alle andre mennesker.

– At vi tror, tar ikke bort muligheten til å bli syk eller lide. Noen ganger kan forkynnelse skape en forventning om at fordi jeg tror, skal det gå meg godt. Det er en farlig forkynnelse, sier Farstad.

– Hva betyr det at Gud er nær, betyr det at jeg må kjenne det? Ikke nødvendigvis. Hvis følelsene våre er målestokk, er vi ille ute. Det å føle at Gud er fraværende, kan tolkes som at det er min feil, og da kommer skammen.

– Er det mulig å forkynne om synd uten å påføre skam?

– Ja, jeg tror egentlig det. Syndsperspektivet og den gode skammen hører sammen. Hvis jeg skjønner at jeg har synda, kan jeg gå til den jeg har synda mot og be om tilgivelse. Og jeg kan gå til skriftemål. Bevisstheten om at vi er syndige mennesker kan føre til at vi tar ansvar for de tingene vi gjør mot andre.

LES OGSÅ: Bøker kan få barn til å åpne seg om overgrep

Forløsende

Marie Farstad påpeker at troende mennesker kan ha destruktiv skam uten at skammen ser ut til å ramme gudsrelasjonen.

– For noen er det fristedet hvor skammen ikke aktiveres, hvor de kjenner seg helt akseptert, tatt imot, verdifull og elska.

– Finnes det noe skamforløsende i kristen tro? 

– Ja, masse. Hjelpen kan ligge i de gode gudsbildene og i en teologi som fastholder og fremhever menneskets ukrenkelige verdi. Men der skammen har dype røtter må det gode du tror på, erfares, inkarneres, gjennom nye og gode relasjonelle erfaringer. Da kan det bli forløsende, sier Farstad.

– Hvis du ikke har erfart å bli respektert, elska og ha verdi på et menneskelig plan, kan det være vanskelig å erfare det også i gudsrelasjonen. Men «inkarnert erfaring» av Guds godhet, nåde og kjærlighet kan gjøre at ikke bare hodet, men hele kroppen, etter hvert kjenner at jo, jeg er elsket og har en ukrenkelig verdi, sier Farstad.

Det handler med andre ord ikke bare om hva som forkynnes, men i stor grad om hvordan vi relaterer til hverandre.

– For å skape gode, kristne miljøer må vi møte hverandre med aksept, respekt og verdighet. Hva vi gjør er enda viktigere er enda viktigere enn hva vi sier.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!