Sekulariseringens kristne røtter

(Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 19. mai 2008)

Vi opplever i dag noe helt nytt i historien: Store samfunn der flertallet ikke tror på noen Gud, og der religionen ikke er samfunnets grunnleggende faktor. Dette moderne sekulariserte samfunnet oppsto i Europa og USA i løpet av de siste fem hundre årene.

Den vanlige forklaringen på dette fenomenet er at den moderne vitenskapen gjorde religionen overflødig. Vitenskapen kunne gi bedre forklaringer på hvordan verden henger sammen og bedre løsninger på menneskenes problemer gjennom teknologi og medisin.

LES OGSÅ: Kirke i gudløst samfunn

Religionen, som på mange måter hindret den frie utfoldelse, falmet derfor bort som alternativ for flertallet.

Subtraksjonsteori

Denne forklaringen holder ikke, mener filosofiprofessor Charles Taylor. Han har skrevet et monumentalt verk om sekulariseringen i Vesten. ”A secular age” har vakt stor oppmerksomhet og er allerede tema for en rekke seminarer og diskusjoner.

Subtraksjonsteorien, som Taylor kaller den gjengse sekulariseringsteorien (fordi teorien går ut på at hvis du tar vekk religion, oppstår moderne vantro nærmest av seg selv), gir ingen forklaring på hvorfor det er oppstått samfunn der det er naturlig å ikke tro på Gud, sier han.

Moderne vitenskap har ganske visst gjort gamle måter å tenke om Gud og tilværelsen uaktuelle. Men hvorfor kan de ikke like gjerne erstattes av nye former for gudstro? Og hvorfor har den moderne vestlige vantroen fått akkurat den formen den har fått?

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Subtraksjonsteorien oppleves som selvinnlysende av mange. Men det er fordi den bygger på et underforstått premiss: At religion ikke lar seg forene med fornuft.

Dette er ikke noe objektivt vitenskapelig premiss, sier professoren. Subtraksjonsteorien framstår snarere som en myte som legitimerer dagens sekulære samfunn.

Sekularisering

Sekularisering kan bety flere ting, og i debatten blandes ofte betydningene sammen, med manglende klarhet som resultat. Taylor skjelner mellom tre betydninger.

1. At religiøse instanser mister sin innflytelse i politikken.

2. At religiøs praksis er i tilbakegang.

3. At religiøs tro ikke lenger er den vanligste og mest plausible holdningen til tilværelsen, men har konkurranse fra en rekke varianter av ikke-religiøse livssyn.

Taylor mener at det er den tredje forståelsen som er den mest interessante og fruktbare. Hvorvidt religiøs praksis er i tilbakegang, er høyst usikkert. Det stemmer nok i Vest-Europa, men slett ikke i store deler av verden for øvrig.

- Det har foregått et titanisk skifte i Vesten, fra en verden hvor det var utenkelig å ikke tro på Gud, til en verden hvor gudstro er en av flere muligheter, og ikke den som står sterkest, sier Taylor. Han har satt seg fore å undersøke hvordan dette foregikk.

Overnaturlig

For fem hundre år siden forholdt mennesker seg til en åndelig verden, der det vi kaller det overnaturlige var en naturlig del av tilværelsen, og ånder, demoner, hekser og andre makter truet tryggheten. Det var hva Taylor kaller en ”fortryllet” verden.

Middelalderen hadde en forståelse av Guds krav til mennesket som uoppnåelige

Kirken hadde en ambivalent holdning til denne fortryllete verden. Selvsagt trodde man på det overnaturlige. Men samtidig ble mange av disse kreftene oppfattet som konkurrenter, og som levninger fra en hedensk fortid.

Første steg i sekulariseringen var en avfortrylling. Og den var det kirken som sto for.

Lekfolket

Middelalderen hadde en forståelse av Guds krav til mennesket som uoppnåelige. Den totale selvoppgivelsen som krevdes av det virkelige gudelige mennesket, var forbeholdt noen få, munker og nonner. De gjorde dette ikke bare for sin egen del, men på vegne av alle.

Dette synet ble opplevd som stadig mer utilfredsstillende. Fra 1200-tallet gikk det en kontinuerlig prosess av reform gjennom kirken, som kulminerte med reformasjonen, men ikke ble avsluttet med den.

Det var et krav om at lekfolket måtte inkluderes i gudslivet, at de i alle fall måtte ta del i noe av det ordnede livet med sakramenter, skriftemål, forsakelse og gode gjerninger.

Reformistene gikk også til kamp mot det de oppfattet som konkurrende overtro.

Det gjaldt ikke bare karnevaler, spådomskunster og hekseri, som de oppfattet som innfallsvinkler for hedenskap. Alt som ikke lot seg forklare fornuftig, kom i søkelyset. De mest radikale reformatorer, som Calvin, kastet også ut helgenbilder og en bokstavelig forståelse av Kristi nærvær i nattverden.

Mennesket alene

Taylor kaller det som skjedde for et antroposentrisk skift. Verden opphørte å være fortryllet. Tilbake ble mennesket stående alene, som et avgrenset selv, med ansvar for eget liv. Det inkluderte et ansvar for å ordne og ta vare på verden. Nå gjaldt det ikke bare munker og nonner, men alle mennesker.

Den moderne vitenskapens framvekst passet godt sammen med dette drivet mot fornuften. Teologene og vitenskapsmennene var ikke motstandere, de var på samme lag (for en stor del var også vitenskapsmennene teologer).

Man sluttet ikke å tro på Gud. Men gudstroen forandret seg.

De kirkelige reformatorer arbeidet også på lag med samfunnsreformatorer om å skape en mer ordnet verden. Fattigdom, arbeidsledighet, fyll og seksuell løssluppenhet måtte motarbeides. Det kunne man gjøre gjennom å påvirke enkeltmenneskers moralske holdninger, men også ved å skape bedre samfunnsordninger. Interessen for politiske reformer, for hva som var rette måten å ordne et samfunn på, vokste fram.

Ny orden

På 1700-tallet opplevde tenkende mennesker å ha funnet fram til en ny orden i tilværelsen. Verden var styrt av fysiske lover vi kunne utforske, og vi hadde ansvaret for å ordne samfunnet på tilsvarende måte.

– Menneskets blomstring kom til å framstå som det overordnede målet, altså et bedre dennesidig liv for flest mulig, sier Taylor.

Det betydde ikke at man sluttet å tro på Gud. Men gudstroen forandret seg.

Middelalderens Gud hadde vært en handlende person, som grep inn i verden og i enkeltmenneskenes liv etter sin egen uransakelige plan.

En slik Gud truet den nye orden.

I stedet begynte man å tro på en Gud som sto bak det hele, som hadde skapt alt og forordnet lover og regler for alt. Gud ble garantisten for den store orden, og dermed også for menneskenes blomstring.

Dette er et helt annet syn enn oldkirkens gudsbilde. Oldkirkens Gud hadde større mål enn menneskenes blomstring. Hans program var skaperverkets forløsning, og menneskets mål var gudlikhet, ikke et godt dennesidig liv.

Gudsbevis

Dette nye gudsbildet er forklaringen på oppblomstringen av interessen for gudsbevis. For hva skjer når Gud tilsynelatende ikke lever opp til vår forventning om å garantere menneskelig blomstring? De mange som ville bevise Guds fornuftige verdensstyrelse, gjorde det for å forsvare troen i det nye verdensbildet.

HØR PODCAST: Hvorfor slutter folk å tro på Gud?

Men man kunne jo også komme til motsatt resultat: At det ikke var mulig å bevise Gud. Trengtes det egentlig noen Gud for å forklare og garantere den nye verdensorden?

Reaksjonen på utilfresstillende gudsbevis virket sammen med en stigende misnøye med de mange hindringer kirken la på menneskelig utfoldelse, gjennom sitt samarbeid med samfunnets mektige.

I stigende grad ble gudstroen betraktet som ufornuftig, og som en hindring for det gode liv. Vi er kommet fram til opplysningstiden og framveksten av en ekte ateisme.

I første omgang bare blant eliten. Spredningen til hele befolkningen skulle komme mye senere. Men ikke-tro som et plausibelt alternativ var oppstått.

Vekkelsene

Den moderne vitenskapen og opplysningstroen faller ikke sammen med en tilbakegang for religiøs praksis, slik subtraksjonsteorien skulle tilsi.

Tvert om er 17- og 1800-tallet de store vekkelsenes tid. Det gjaldt de evangeliske vekkelsene, men også fornyelsen av lekfolkets plass i den katolske kirken.

Folk flest ble religiøst engasjert som aldri før.

LES OGSÅ: Foreldre frykter Gud forsvinner fra skolen

Det nye gudsbildet var en del av bakgrunnen for vekkelsesbevegelsene. Den tilbaketrukne igangsetter av maskineriet ble en for flat og utilfredsstillende Gud.

Vekkelsene bygde på en Gud som bryr seg om den enkelte, en som krever personlig engasjement og innsats. Men de falt likevel ikke tilbake til middelalderens gudsbilde.

Gudsforholdet skulle få sitt praktiske uttrykk i en vilje til å leve i samsvar med Guds vilje, noe som ble forstått som å leve etter bestemte regler.

Vi er inne i den puritanske religionens epoke, der ikke minst seksualetikken kom til å bli sentral.

Romantikken

Men det var ikke bare nye former for religiøs tro som blomstret opp. Det sentrale ved sekulariseringen er nettopp at det finnes så mange alternativer, sier Taylor.

Også den fornuftige ateismen ble opplevd som for trang av mange. De opplevde at vi hadde mistet noe vesentlig.

Reaksjonen kom med romantikken, bevegelsen tilbake til naturen. Oppdagelsen av villmarken og høyfjellet var en side.

For første gang begynte man å tro at naturen hadde noe subtilt å si oss, utenom fornuften. Opphøyelsen av kunstneren til en som kan tale til oss på andre måter enn hva fornuften gjør, og dermed lanseringen av den rene kunst, er et annet element i det nye.

LES OGSÅ: Kan man virkelig si at Danmark er kristent?

Så forteller vitenskapen at verden slett ikke er et oversiktlig og ordnet kosmos, men en uendelig, uoversiktlig verden, som ikke styres av fornuft og godhet til menneskets beste, men av blinde amoralske krefter og den sterkestes overlevelse.

Dette gir nye utfordringer til den framskrittstroende ateisme, som ikke minst formidles av Nietzche, der ondskapen og det irrasjonelle får sin rehabilitering som formende krefter i tilværelsen.

Autentisk

Taylor følger alle disse trådene gjennom de to siste århundrene, der de ulike livssyn kjemper for å mobilisere massene for sin sak. Den religiøse mobilisering kom særlig gjennom det moderne menighetsliv, som forener sosialt fellesskap med klare regler for det rette liv.

Denne formen for religion møter så en ny utfordring i det nye kravet til personlig autensitet, til å skape sitt eget livssyn, som er blitt så sentralt etter 1960-tallet.

LES OGSÅ: SV-topp advarer mot religionenes tilbakekomst

Dette førte til en sterk tilbakegang for organisert religion i Vesten, noe som har fått mange til å tro at religionen endelig er på vei ut.

Men det er egentlig bare en slutning ut fra den grunnleggende forutsetning at religion står i motstrid til fornuft og vitenskap, og derfor dømt til å falle vekk for opplysningens lys, sier Taylor.

Det er ikke noe vitenskapelig grunnlag for å hevde det. Det kan tvert om være en farlig feilslutning.

Uroen

Religion kan være farlig, særlig når den kombineres med kulturelle eller etniske særtrekk og brukes til å trekke grenser mellom «oss» og «dem».

Men Taylor tror at i våre vestlige sekulære samfunn vil det bli stadig vanskeligere å med troverdighet hevde at det er religion som er årsak til problemene vi opplever.

– Vi lever slett ikke en tidsalder av beroligende vantro. Selv om mange gjør det, og flere synes å gjøre det, er det en uro under overflaten. Kan det være annerledes? Den sekulære tidsalderen er schizofren, under dypt krysspress. Folk synes å holde seg på sikker avstand fra religion, samtidig som de blir sterkt beveget av vite at det er sterke troende der. Slik er det komplekse forholdet til tro i vår tid, skriver Taylor.