Kirke i gudløst samfunn

Hvordan kan kirken fungere i et samfunn som ikke vil regne med Gud? Silje Kvamme Bjørndal har forsøkt å finne svaret på spørsmålet i sin ferske doktoravhandling i teologi.

Hun har tatt utgangspunkt i den kanadiske filosofen Charles Taylors bok A Secular Age (2007) (omtalt i Vårt Land 19. mai 2008), som hun synes gir den mest fruktbare beskrivelsen av sekularismen.

Ifølge Taylor er det sekulære, vestlige samfunnet det første som ikke tolker verden ut fra en religiøs forståelse. Denne sekularismen har vokst fram i det samfunnet som var mest preget av kristen kultur.

LES OGSÅ: Ikke-troende risikerer dødsstraff i 13 land

I boken beskriver og forklarer han denne utviklingen. Taylor godtar ikke teorien om at religionen er blitt gjort avleggs av fornuft og vitenskap.

Han mener derimot at dagens sekulære samfunn er preget av lukkede verdensstrukturer (Closed World Structures) som det tas for gitt at man må tenke innenfor.

Utfordringen

Ut fra Taylor har hun funnet tre karakteristikker ved det sekulære samfunnet som er spesielt utfordrende for kirken: Dekonstruksjonen av sannheten, selvets isolering og tro løsgjort fra kroppen.

– Innen det moderne verdensbildet blir religiøse påstander avskrevet som trøstefulle illusjoner opprettholdt ved en umoralsk og feig flukt fra virkeligheten, mens vitenskapelige påstander forstås som opplagte og selvinnlysende, skriver Bjørndal.

LES OGSÅ: Sekulariseringens kristne røtter

Et modent menneske må ifølge denne oppfatningen stå alene i verden uten noen støtte fra noe overnaturlig verden eller noen guddom. Det voksne og modne menneske har vokst ut av fortidens religiøse overtro og de båndene den bandt mennesket med. Men dermed er det også blitt isolert.

Denne tankegangen legger avgjørende vekt på de oppfatningene som styrer oss, og dermed på intellektet. Også kirken har latt seg smitte og legger mer vekt på formaliserte sannheter enn på tilbedelse og praksis, mener Taylor.

Kirkens fortelling

For å møte disse utfordringene, har Kvamme Bjørndal funnet fram til den amerikanske teologen Stanley Hauerwas. Han står for det hun kaller en partikularistisk ekklesiologi, det vil si en kirketenkning som understreker det spesielle og unike ved kirken.

Det er avgjørende for kirken og teologer å overveie sannhetskrav fra rasjonell aktivitet utenfor kirken, enten de kommer fra vitenskapen eller fra andre religiøse tradisjoner

– Silje Kvamme Bjørndal

Den sannheten kirken representerer, er en fortelling, understreker Hauerwas, nemlig de bibelske fortellinger slik de er blitt gjort levende gjennom kirkens tradisjon. Slik sett er kirken selv fortellingen. Sannheten finnes altså ikke i formulerte prinsipper, men i kirkens liv.

– Han forstår vitnesbyrdet slik at den eneste måten man kan lære å kjenne sannheten, er ved å bli konfrontert med den gjennom trofaste kristnes liv, skriver Kvamme Bjørndal.

Gjennom sin fortelling om sannheten definerer også kirken virkeligheten, mener Hauerwas. Kirken forteller verden at den er falt fra Gud og den forteller mennesket at det er bestemt av sin relasjon til Gud. Av det følger også at vi står i relasjon til andre mennesker.

Pasifisme

Siden kirken forkynner sannheten gjennom sin praksis, blir liturgien vesentlig for Hauerwas. Sakramentene er vitnesbyrd om Guds gjerning i verden. Bønn, syndsbekjennelse, tilgivelse og forsoning likeså. Liturgi er derfor sosial handling, mener han.

LES OGSÅ: Skolen lærer bort at religion er utdatert

Kristen etikk er for ham ikke å lære seg moralske prinsipper, men å bli en Jesu disippel og lære av hans eksempel. Derfor mener han en av kirkens fremste oppgaver er å skape fred og stå for en konsekvent pasifisme.

– Hauerwas forståelse av kirken som handlende, anerkjenner og imøtekommer det sekulære samfunnets tendens til å skille troen fra kroppen, skriver Kvamme Bjørndal.

Isolert kirke

Men Hauerwas har møtt kritiske innvendinger. Hans vekt på at kirkens tradisjon uttrykker sannheten kan føre til at stemmer utenfor det kirkelige hierarkiet ikke slipper til, og at marginaliserte gruppers anliggende kan overses, mener Kvamme Bjørndal.

En annen kritikk mot Hauerwas er at han isolerer kirken fra samfunnet. Når sannheten kun finnes i kirkens tradisjon, blir den uimottagelig for kritikk og påvirkning utenfra, og kirken blir irrelevant for samfunnet. Hauerwas er selv kjent som aktiv krigsmotstander sosial aktivist, men hun mener likevel at denne kritikken av hans kirketenkning er relevant.

– Det er avgjørende for kirken og teologer å overveie sannhetskrav fra rasjonell aktivitet utenfor kirken, enten de kommer fra vitenskapen eller fra andre religiøse tradisjoner, om verden skal kunne bli forståelig på en sann måte, skriver hun.

Kirken er utfullkommen og gjør feil. Dersom kirkens tradisjon skal være vitnesbyrd om sannheten, må man forutsette en ideell kirke som ikke finnes i virkelighetens verden, hevder andre kritikere. Eller man ender i pragmatisme.

Ånden

Kvamme Bjørndal mener alle disse kritiske innvendingene kan føres tilbake til den manglende plassen Den hellige ånds virke har i Hauerwas tenkning.

– Uten Åndens uttrykte bidrag står han tilbake bare med fellesskapets evne til å påvirke (og kanskje også handle gjennom) individuelle kristne slik at de kan vitne for verden gjennom sann handling, skriver hun.

Derfor vil hun forsøke å rekonstruere Hauerwas kirketenkning ved å bringe inn Åndens verk. Hun gjør det ut fra tankene til den pinseteologen Andrew Yong. Han beskriver Ånden som rasjonell, relasjonell og dynamisk.

– Det er Ånden som gir skapelsen mening, hensikt og gjør den forståelig, skriver Kvamme Bjørndal. Sannheten er mer enn ord, den er inkarnert i Jesus Kristus, og Ånden gjør dette forståelig for oss. Både enkeltmennesker og kirken vil være ufullkomne, men Ånden driver oss mot Guds fullkomne mål. Ånden gjør det også mulig for mennesket å ha en relasjon til Gud.

Gjennom religiøs dialog kan kirken formidle mening og sannhet i en sekulær tidsalder

– Silje Kvamme Bjørndal

I stedet for å fokusere på kirken, vil hun fokusere på Åndens gjerning i kirken. Ånden virker også utenfor kirken. Derfor kan kirken lytte til og ta inn over seg andre fortellinger enn sin egen autoriserte tradisjon. Det gjelder både divergerende fortellinger innen kirken og fortellinger i samfunnet rundt.

– Hvis vi innser at det er Ånden som handler, og som setter kirken i stand til et fredelig liv, så er ikke kirken lenger avhengig av en bestemt fortelling, skriver Kvamme Bjørndal.

Da blir heller ikke kirkens konkrete ufullkommenhet til pragmatisme, sier hun.

– Kirkens gjerninger gjennom Ånden kan vinne tilbake kroppsliggjøringen av kirkens fortelling og liturgi. Gjennom Åndens karakter av kraft kan den også holde sammen skapelse, frelse og forløsning, og slik utfordre sekulariseringen av tiden, skriver hun.

Dialog

Kvamme Bjørndal mener altså hun har funnet et teologisk grunnlag som kirken kan bruke for å møte de tre utfordringene fra det sekulære samfunnet som hun skisserte innledningsvis. Men hvordan skal det skje i praksis? Hun beskriver tre praksiser som hun mener kan være viktige.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Utfordringen fra den dekonstruerte sannheten mener hun kan møtes ved religionsdialog. Med det tenker hun ikke først og fremst på samtale om dogmatiske forskjeller, men mer på en total forståelse av hverandres tro. Det innebærer ikke at vi gir slipp på vår egen tro, men at vi midlertidig setter den til side for å kunne sette oss inn andres opplevelse gjennom vår fantasi og forestillingsevne.

– Kristne oppdager guddommelig sannhet, godhet og skjønnhet i de andre, samtidig som de får fornyet forståelse for verdien i sin egen tradisjon, skriver hun. Gjennom religiøs dialog kan kirken formidle mening og sannhet i en sekulær tidsalder, konkluderer hun.

Menneskesyn

Sekulariseringens isolerte selv mener Kvamme Bjørndal kirken særlig kan utfordre ved å møte og inkludere mentalt tilbakestående mennesker.

Et kristent menneskesyn dreier seg på den ene siden om en normalisering av lidelse og tilkortkommenhet, fordi det er en grunnleggende side ved den menneskelige tilstanden.

Men kirken viser også alle menneskers verdighet basert på at vi er skapt i Guds bilde.

Fra Yong henter hun en forståelse av dette gudsbildet som først og fremst en relasjon som utvikler seg – noe som utfordrer det sekulære samfunnets vekt på evne til å utrette noe som grunnlag for verdighet.

– Jeg tror at det å møte de marginaliserte er spesielt viktig for kirken i en sekulær tidsalder, fordi det utfordrer det isolerte selvet, skriver hun.

Liturgi

Utfordringen fra intellektualiseringen av tro i det sekulære samfunnet, mener hun kirken kan møte ved liturgi. Med det mener hun den liturgiske praksisen som skjer når menigheten møtes, men også det livet som blir formet i møtet med en slik liturgi – det hun kaller å leve liturgisk.

– Kirkens liturgiske tilbedelse er hjertet i kirkens praksis, ikke bare som en offentlig tilbedelse, men også ved at den former de kristnes tro og karakter, skriver hun.

I liturgien knyttes både skapelse, frelse og forløsning sammen til et hele. Slik kan kirken gjeninnføre det overnaturlige, ikke ved å vende tilbake til det førmoderne verdensbildet, men ved å skape en forestilling om noe annet enn det nærværende – noe som kan gi kirken kraft til å stå mot politiske systemer og korrumpert makt.