Retter ryggen og spiller i Carnegie Hall

Studier av klaverskoler fra Beethoven og Schuberts tid har skapt et nytt fortolkningsrom for pianisten. I 25 år spilte hun etter regelen om at enhver pianist skal finne den spillestillingen man er mest komfortabel med.

– I vår tid har vi ofte en mer sammensunket holdning, både stående og sittende, enn det som forfektes i for eksempel Hummels klaverskole fra tidlig 1800-tall. De siste årene har jeg oppdaget den ranke sittestillingen og en helt annerledes bruk av armer og fingre. Det har gitt meg en helt ny tilnærming til klaveret, forteller Christina Kobb.

LES MER: Liv Glaser har gitt hammerklaveret en renessanse

Mozart

– Man leser lærebøker i klaverspill fra 1800-tallet, men hopper over grunnleggende kapitler om sittestilling. Idealet i dag er at hver og én finner sin egen kroppsbruk.

Hun snakker om hammerklaveret, som Mozart og hans samtidige spilte på. Moderne flygler kom sent på 1800-tallet.

– Jeg har to mastergrader i hammerklaver, men hadde aldri hadde lært å sitte riktig ved instrumentet. I de gamle lærebøkene fant jeg en helt annen teknikk som jeg har forsøkt å rekonstruere. Det tok flere år å konvertere fra måten jeg hadde spilt på i 25 år. Hadde jeg startet med de klassiske idealene fra jeg var seks år, ville nok den gamle spillestilen falt enda mer naturlig, forteller hun.

Fingerledd

Hovedforskjellen er at man retter ryggen, holder albuene nærmere kroppen, og man bruker bare de to ytterste leddene på fingrene. Hammerklaveret skiller seg fra et moderne flygel i at anslagsdybden er under halvparten av et moderne instrument, bare er 5 millimeter.

Hun hører innvendinger om at dette blir en stiv og låst spillestil.

– Denne spillemåten krever tilvenning, men nå er den blitt naturlig for meg. Teknikken bunner i datidens idealer der dannede kvinner gikk med korsett og spilte piano. Å vise følelser gjennom store fakter ble regnet som vulgært. Å bruke kroppen for å uttrykke seg gjennom musikk skapte reaksjoner selv på 50-tallet da Elvis vrikket på hoftene.

Hun tar med seg teknikken over på moderne flygler, mye fordi et passende hammerklaver er umulig å oppdrive, selv i New York. Konserten i Carnegie Hall må spilles på et moderne flygel.

Nå er metoden hennes sjekket vitenskapelig, ved Motion capture Lab ved Institutt for musikkvitenskap (UiO).

– Jeg ble utstyrt med sensorer på hvert enkelt fingerledd, og de to spillestilene ble målt mot hverandre på mikrosekundsnivå av infrarøde kameraer – også det musikalske uttrykket som kom ut. Forskjellene var markante. Jeg sier ikke at noe er rett eller galt, men det interessante er at både klang og fortolkning endrer seg, sier hun.

Glenn Gould

Den eksentriske, kanadiske pianisten Glenn Gould var den som brøt med alle konvensjoner på pianokrakken. Han satt på en lav, skakk stol som hans far hadde snekret, og fraktet den med seg verden rundt.

– Han representerte det store bruddet, og ble kroneksempelet på at fortolkning og sittestilling henger sammen. Jeg beundrer Gould og hans gjennomtenkte brudd med tradisjonen.

LES MER: Ashkenazy og Gould tolker Bach

Nå jobber hun med en doktorgrad på spilleteknikken fra 1820-tallet. Det ble lagt merke til av New York Times, som skrev om prosjektet. Det ble igjen oppdaget av en agent for Carnegie Hall, som ville presentere henne i den prestisjetunge arenaen.

– Tanken var skummel, men det blir for dumt å ikke gripe sjansen. Nå øver jeg inn et program som består av musikk av Clara og Robert Schumann. I romansen dem i mellom finnes alle avskygningene av kjærlighet – lengsel, desperasjon, håp og fortvilelse. Og litt Grieg må med i New York, forteller hun.

I høst har hun spilt 20 nærkonserter på Filtvet, der hun bor og har åpnet Pianosalong.

– Det har vært intime og gode opplevelser, og nyttig spilletrening for meg, forteller hun.