Mollstemt dur og smilende moll

Det niåringen fikk å bryne seg på i 1720 er fortsatt et av de store svennestykkene for pianister og et av de mest formfullendte etyde-verkene som er laget. Tyve år senere skrev Bach det andre volumet med Preludier og Fuger for alle toneartene, både i dur og moll.
De 48, som de også kalles, var et studium i den nye metoden å stemme på, instrumentene kunne nå renstemmes for alle toneartene. Den andre boken ble skrevet etter at Bach var blitt kjent med det nye forte-pianoet og er tilpasset de nye klangmulighetene.

Storhet. Mer enn mange av de store verkene viser disse pianostykkene Bachs storhet. Skjønnheten og formen, den sprudlende kreativiteten som blottlegges, alt samlet i små biter tenkt som pianoøvelser og for å demonstrere en ny metode å stemme på!
Geniet lar seg ikke skjule, Bachs overskudd av skapende kraft lyser mot oss.
Ikke minst i behandlingen av dur og moll som blir påtakelig når de presenteres side om side. Poesien i musikken bryter med de vedtatte grensegangene. Bach viser oss triumfen i det mollstemte og kan hente ut melankolien i en dur-toneart. Spennet i det poetiske uttrykket er styrken i Ashkenazys nye innspilling av verket.
Vladimir Aszkenazy har levd med disse etydene siden barndommen, kanskje var han på alder med Friedemann da han begynte? Hans russiske bakgrunn har gjort at Rachmaninov og Scriabin er blitt toneangivende på repertoaret hans, Bach er nesten fraværende på diskografien. Han forklarer det selv med at så lenge han hadde Glenn Goulds versjoner hengende over hodet var det et stengsel i seg selv. En unødig redsel, Ashkenazy går helt andre veier i materialet enn Goulds eksentriske, knitrende distinkte tolkninger.

Tolkninger. Der Gould stormer av gårde i konsentrert kraft går Ashkenazy noen poetiske omveier som gir innsikt i helt andre sjikt enn det Gould makter å vise. Han bruker også et langt bredere spekter av tempi, særlig de langsomme satsene får en meditativ karakter som Gould aldri er i nærheten av. Det skal ikke bli noe poeng å rangere disse to versjonene opp mot hverandre, de utfyller hverandre perfekt og gir oss Bach sett fra to sider. Igjen et bevis på at stor musikk ikke bare tåler, men krever, høyst ulike tolkninger.