Norges største pop-håp trenger troen og menigheten

Nylig var Mugisho gjest hos Lindmo på NRK1. Før han fremførte sin selvskrevne singel «Play With You», hadde moren, faren og de sju søsknene­ hans fremført en kristen lovsang.

– Jeg var glad familien min kunne være med meg på opptaket, og for det de sang. Kristen­troen er en så viktig del av meg og familien min at den alltid vil prege det jeg gjør – også som ­artist og låtskriver. Hvis noen misliker at jeg snakker så åpent om troen min, så får de bare gjøre­ det, sier Mugisho.

LES OGSÅ: Stemmen til Alison Krauss er ikke nok

Ingen vitneplikt

Vi møter ham i lokalene til plateselskapet Warner Music i Oslo. De heiv seg rundt fortere enn alle andre selskaper, da unggutten presenterte seg ved å sende ut en låt på mail. Selv om Warner ikke signerte en «kristen artist», fikk de en artist som var kristen, og ikke la skjul på det. Dét har ikke alltid vært populært hos norske storselskaper.

– Troen er en så stor del av meg, at det bare ville vært rart ikke å snakke om den. Jo lengre jeg hadde ventet med å være åpen rundt livssynet mitt, jo større­ skade tror jeg det hadde gjort. Bildet folk har av meg som artist, skal stemme med bildet jeg har av meg selv.

Mugisho føler ikke at han har noen kristen vitneplikt som ­artist. Han sammenligner seg med andre kristne som går på jobben, uten å måtte fortelle ­kollegaer om troen sin.

– Jeg skriver ikke direkte forkynnende tekster. Sangene mine springer ut av at jeg er skapt av Gud, og at han kan bruke mine evner som sanger og låtskriver. Jeg håper musikken min er et ­felles språk som appellerer til alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hva de tror på.

LES OGSÅ: Bedre og dristigere Sondre Lerche

Inspirert av lovsang

I yngre år var Mugisho med i lovsangsmiljøet i Oslo Kristne Senter. Nå tilhører han menigheten Intro i Oslo, som på hjemmesiden sin presenterer seg som «et inkluderende og Jesus-sentrert miljø, med hjerte også for de som ikke er så vant til å gå i kirken».

– Jeg kan ikke leve uten menig­hetsfellesskapet. En periode på videregående var jeg borte fra det, men tomrommet inni meg ble så stort at jeg snart vendte tilbake til det.

– Hvorfor savnet du menigheten?

– Troen og det kristne fellesskapet har vært der så lenge jeg kan huske. Mor og far, men også morfar, som er pastor i Kongo, har alltid forkynt en glad tro. Det er nok en viktig grunn til at alle vi åtte barna fremdeles er aktive kristne i forskjellige menigheter.

Pop-musikken hans er ikke lovsangsmusikk, men Mugisho har beholdt litt av stemningen.

– Lovsang inspirerer meg. Jeg merker det når jeg hører på Hillsong-låtene. Jeg opplevde det også da jeg og familien min i flere år reiste rundt og sang i menigheter i Norge.

LES OGSÅ: Nesten perfekt av Thomas Dybdahl

Diskusjoner

– Er foreldrene dine positive til pop-satsingen din?

– De er det nå, men vi hadde­ noen diskusjoner i forkant. Fremdeles er jeg deres lille gutt som de er redd skal komme på gale veier. Men de trenger ikke bekymre seg: Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Fem minutter før hver eneste konsert ber jeg Gud minne meg på akkurat dét.

Det var mandag 28. september 2015 klokka 13.22, at Mugisho sendte en e-post til de multinasjonale plateselskapene Warner, Sony og Universal.

LES OGSÅ: Marte Røyeng viser kraften i det skjøre

Stemt ut av Idol

– Jeg hadde­ tro på låten jeg sendte dem. Samtidig var jeg også den unge fyren som var blitt stemt ut av innledningsrunden til Idol noen år tidligere, smiler han.

Ti minutter senere hadde han fått svar på mailen fra både Sony og Warner. Sistnevnte var ­ivrigst: Hadde han virkelig gjort alt på låten selv? Mugisho svarte ­bekreftende.

Klokka 15.00 samme dag stilte­ unggutten fra Kongo til møte med Warner. 20 minutter senere­ ble han tilbudt platekontrakt.

– Har du tenkt at du kom for lett til det?

– Ja, og det skremmer meg. At det gikk så smertefritt, har fått meg til å tenke at noe måtte­ være galt. Samtidig vet jeg at jeg har jobbet hardt for det også: Jeg har tatt musikkutdanning, og jeg skrev mange låter før jeg fikk napp. At jeg ble stemt ut av Idol i første runde, av en jury som mente jeg var for dårlig, styrket heller ikke akkurat selvtilliten.

LES OGSÅ: Marthe Wang: Pop-perler med jazzvendinger

Gud først

Hans første tydelige barndomsminne er fra Sandnessjøen lufthavn i 1998: Han var fire år, kledd i en rosa vinterdress, og han var den første av de åtte søsknene som kom ut av flydøra. Det hadde flykapteinen bestemt.

– Jeg husker lukten fra ­kabinen, og alle minus­gradene i den kalde lufta som slo imot meg. ­Aller mest husker jeg at mamma­ og pappa, som vi ikke hadde sett på 15 måneder, stod på rullebanen og ventet på oss. Mamma stod litt for seg selv og takket Gud, husker jeg, før hun kom bort og klemte oss barna. Hos oss har alltid Gud kommet først, sier 23-åringen.

LES OGSÅ: Savner Raga Rockers råskap

Klar for Kongo

De fire årene­ før han kom til Norge husker han ingenting fra. Det betyr ikke at han har glemt Kongo, og alle slektningene som fremdeles bor der.

– Jeg har lengtet tilbake, men har samtidig vært litt redd for å dra dit. Det har jo vært mye uro der. Nå føler jeg meg klar til å dra dit, og treffe tanter, onkler og kusiner. Jeg må bare finne tid innimellom alt pop-­styret, smiler 23-åringen.