Anmeldelser

Marthe Wang sin debut er en perfekt blanding av popperler med jazzvendinger

Åpningslåten har hun kalt «Følg meg» og avslutningen heter «Stay». Med største glede, kan jeg vel svare da.

Bilde 1 av 2

Anmeldt av Ronnie MAG Larsen.

Kjære vene. Jeg brukte en halv dag på å irritere meg over gitarintroen på Marthe Wangs plate Ut Og Se Noe Annet. Ikke fordi det var dårlig, for all del, men fordi jeg ikke fant ut hvor jeg hadde hørt temaet tidligere. Så fant jeg ut at det var den merkelige kan-vel-knapt-kalle-det-soloen til Tom Petty på sangen «Free Fallin'» Men der stopper likheten, og «Følg Meg» er en perfekt åpning. Refrenget løfter sangen opp, mens den klare bergensdialekten synger at hun tar oss «med til himmelen, så blå». Luftig og deilig!

Betyr noe

Marthe Wang har en tydelig og nær vokal, og hun har gjort seg flid med tekstene. Til og med fått hjelp av poeten og musikeren Trygve Skaug på den nevnte åpningslåten, og på det tredje sporet, «Til Deg». Denne ble fortjent A-listet på P1 før jul og Maria Mena karakteriserer sangen som «en av de nydeligste låtene jeg noensinne har hørt på norsk». Og den har noe virkelig solid over seg i et rolig arrangement med piano og trompet som signatur, over et band som føler seg frem. Åpningslinjen «Til deg som ikke håper mer, du som trenger et lysglimt, og trenger det no», setter standarden, og jeg tror denne sangen har vært viktig for noen og vil bli viktig for mange.

Marthe Wang har sin musikalske bakgrunn fra jazzlinjen på Musikkhøgskolen og debuten er en perfekt blanding av popperler med jazzvendinger. Dette kommer spesielt godt frem i «Hon Drar», som tekstmessig har to hovedkarakterer som sikkert er barn av noen i Jan Eggums Bergen. Hun har fått med seg gitarist Markus Lillehaug Johnsen som produsent og han har et lydbilde som binder de ni sangene godt sammen. Ved første gjennomlytting fremstår kanskje lydbildet trygt og lite vågalt, men etter hvert setter hver sang sitt eget lille fotavtrykk, og selve tryggheten løfter frem de små vendingene som utgjør sangens identitet.

LES MER: Sandra Borøys debutalbum uttrykker en mild, sårbar og abstrakt tilstand.

Helst norsk

Avslutningssporet har Wang kalt «Stay», og den står ikke tilbake for noen av de andre sangene der det er ei som vil bli passet på om enn bare for en natt. Men jeg kan jo bare spekulere i hvorfor hun har valgt å kle denne i engelsk språkdrakt. Det kan hende «Stay» har vært med henne en stund, og at det har vært vanskelig å forandre språket. Jeg håper i alle fall at hun vil fortsette å skrive og synge på norsk. I det som kanskje er en favoritt, «Størst av Alt», følger vi ei som kjemper for alle de som lider, mot alle odds. Diksjonen, teksten og melodien i stemmen her, og på «Bølgenes Makter», må gi Marthe Wang den oppmerksomheten hun virkelig fortjener.

Det kan virke som om de rette folkene har vært på rett plass under denne innspillingen og bandet hun har med seg i tillegg til produsent Johnsen på gitar er Thomas Gallatin på trommer, Snorre Kiil Saga på bass, Jonas Kilmork Vemøy på trompet. Frode Østang Mangen spiller piano på de fleste låtene, mens David Wallumrød tar seg av tangenter på åpningssporet og «Ka Kan Eg Gjøre Med Det?»

LES MER: Torgeir Waldemar vrenger gitaren og skrur opp lyden

Vibbene fra sangen «Ukjent Venn» dro meg rett inn i en plate som ble Spellemann-nominert for noen uker siden, nemlig debuten til bandet No. 4. Jeg ser ikke bort i fra at Marthe Wang kjemper om ei harpe neste år. Ikke fordi det er så viktig, men debuten til 26-åringen er solid og fortjener å bli lyttet til. Lykke til med plateslipp og jeg gleder meg stort over at musikkåret 2017 leverer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser