Noe som ligner kjærlighet

Vi er på en romslig terrasse utenfor en villa med fjordgløtt. Rita Allmers roter gjennom ektemannen Alfreds bagasje, han er nettopp kommet hjem fra en reise til fjells. I Pia Tjeltas skikkelse er Rita vakker og hard som flint - og hun snakker Stavangerdialekt.

Noe som gnager?

I løpet av stykket skal hun nærmest krakelere for våre øyne i en forrykende og temperamentsfull rolletolkning. Men her og nå kommer Asta, Alfreds halvsøster, hun har hemmeligheter i en brevmappe, spilles av Marte Engebrigtsen og fremstår en ung kvinne fra vestkanten, med en enkel klokskap som bærer forestillingen igjennom.

LES OGSÅ: Å forstå oss selv på nye måter

Snart har også Alfred Allmers våknet, Kåre Conradi fremstiller ham som en varm og sjarmerende, men også litt høystemt type – i Ibsens ånd. Når lille Eyolf (Elliot Stange) ankommer, med krykke og fotballdrakt, og spør om boken er ferdig, er det fordi han vet at farens skrivearbeid er som et ekstra barn i familien, kanskje viktigere enn ham selv? Og snart kommer Rottejomfruen (Andrine Sæther), med sitt mangetydige spørsmål: har herskapet noe som gnager? Nei, svarer Rita, vi har ikke noe av den slags.

«Den slags»

Men – som alltid hos Ibsen – er det en hel del av «den slags», og opp velter det: gammel skyld, nagende sjalusi, usunne bindinger og uforløst kjærlighet. Når lille Eyolf følger etter Rottejomfruen og drukner, er Rita og Alfred i heftig krangel om guttens plass i forholdet. Hun er sjalu på sønnen, mens han har tatt en beslutning om å legge boken til side og ofre seg helt for sønnens fremtidige lykke.

Herfra går det med ibsensk konsekvens og Sophia Jupiters målbevisste regi mot stadig nye avsløringer; er Alfred og Asta virkelig søsken? Og hva innebærer egentlig kjærligheten mellom dem? Hvorfor vil hun ikke bli med veiarbeideren Borgheim, så kjekk og varm og trøndersk som han er i Hermann Sabados skikkelse? Nedover og nedover i sjelens dyp går det, mens vi sitter ytterst på stolen og følger ekteparet Allmers heftige reise mot seg selv. Det skyldes en regissør som vet hvor hun vil, og det skyldes skuespillere som har gjort Ibsens replikker og sjelekamper til sine egne. Teksten er strippet ned til halvannen time og gjort om til nåtidig språk, men uten at noe er lagt til for å gjøre dette «aktuelt».

LES OGSÅ: Briljerer med Peer

Trekantdrama

Lille Eyolf er et trekantdrama der barnet er tredje part. Det spør hvilken plass barna egentlig fyller i livene våre; er det ekte kjærlighet eller bare noe som ligner? Alexander Kielland tok poenget da han etter å ha sett stykket roste «den gamle Satan» som fortsatt kunne gå oss slik inn på livet. Og forsto at den «saa lovpriste Børne-Kjærlighed hos Forældrene er Ansvars-Tryk og Skindsyge, mens man har dem, og ond Samvittighed naar de mistes».

«Ser du Ibsen, så maa du på mine Vegne bøie dig helt ned til Jorden 3 Gange», skrev han til sin søster i Paris. Selv bøyer jeg meg i respekt for en forestilling som i all sin enkelhet når oss med sine inntrengende spørsmål og sitt eminente samspill. Et ekstra bukk for Pia Tjelta som helt på sin egen måte skaper en ekte ibsensk kvinneskikkelse.