Briljerer med Peer

ANMELDELSE: Med Skavlans behagelige nedsunkne skinnstoler som startgrop, tar regissør Alexander Mørk-Eidem fart og gir oss en Peer Gynt radikalt forskjellig fra det meste som måtte finnes av forventninger. Peer har fylt femti og gjør opp status for sitt utsvevende liv i beste sendetid. Ved å ta vekk folkloren og i stedet plassere karakterene inn i tv-studio, skapes en umiddelbar gjenkjennelighet som gjenvinner mye av sprengkraften stykket i sin tid hadde.

Samfunnskritikk. Her er Ibsens norgessatire, som så ofte forsvinner i de nasjonalromantiske oppsetningene, ivaretatt. Det radikale regigrepet gir stort spillerom for komikk så vel som samfunnskritikk. For Peer Gynt har selvfølgelig fått selskap av en broket forsamling norske kjendiser i studio. Mens Erna Solberg (Anne Krigsvold) fremstår som en eneste stor kropp som skjener retningsløst avgårde i mangel av ryggrad, ender Olav Thon (Finn Schau) etter hvert opp som en angrende tigger. Seterjentene har blitt til skijentene Marit Bjørgen og Therese Johaug, mens djevelen selv (Nader Khademi) dukker opp utkledd som imam.

Karakterene glir også inn og blir en del av handlingen utenfor tv-studio. Ikke minst som hylende morsomme troll i Dovregubbens hall. Debatten om legers reservasjonsrett hektes på den gravide grønnkledde (herlig vulgært fremstilt av Ingjerd Egeberg i storform). Mens Peer Gynts frykt for å ta steget helt ut, får sitt tilsvar i Siv Jensens brølende «Morna Peer».

Få skrupler. Eindride Eidsvolds Peer er akkurat passe ufordragelig, med forsvinnende få moralske skrupler. Med ekspressivt kroppsspråk og stålkontroll på selv de minste nyanser av teksten, nærmest danser han seg gjennom rollen på sin helt særegne måte. Peer har tjent seg rik på våpen og menneskehandel. Nettopp ved å skrive om stykket til vår samtid, oppnår regissøren å være mer tro mot originalen fra 1867. Peer Gynt er ingen romantisert eventyrer og friskus. Bak suksessen, egoismen og kynismen lurer spørsmålet : Omfavner vi i dag de sidene ved Peer Gynt som Ibsen selv vendte seg vekk fra?

Viltvoksende. Regissør Mørk-Eidem benytter seg av at det er et viltvoksende verk han har for hånden. I løpet av den tre timer lange forestillingen, tar stykket mange ulike retninger med elementer av komedie, tragedie, musikal og revy. Noen tilløp er gode, men ikke gjennomtenkt nok. Revy-grepet om bryllupsfesten med påfølgende bruderov byr på buskishumor og virker mer uforløst enn lattervekkende. Mens de tekstlige referansene han putter inn fra andre Ibsen-stykker fungerer. Passasjer fra «Et dukkehjem», blir som små sukkertøy for publikum. Samtidig fungerer de som kommentar til Solveig-rollen. Slik skapes mer komplekse karakterer.

Gåsehud. Solveig har nemlig blitt til Shamso, nydelig tolket av Amina Sewali som også er musiker. Med sterk innlevelse kommer soulsangerinnen i henne frem og byr til tider på gåsehud i benkeradene, ikke minst i sangen «Kom» der hun lengter etter Peer. I Skavlans studio blir hun konfrontert med sin noe diffuse rolle: Solveig som symbolet på den som bare elsker og tilgir. Med humrende morsomt metateater for hånden, lar regissøren Shamso poengtere at det ikke er hennes feil, men Ibsen. Han gir henne bein i nesa og scener der hun beat-boxer seg gjennom replikkene. Et elegant lydbilde av nyskrevet så vel som kjent materiale i nye arrangementer, under ledelse av Andreas Utnem.

Modig. Alexander Mørk-Eidem er kjent for å ta overraskende og fantasifulle grep på klassikerne. Her føyer scenograf Erlend Birkeland seg fint inn med sine funksjonelle og ekspressive scenebilder. Peer anno 2014 vitner om en formidabel jobb på dramaturgi-siden. I kompani med dramaturg Hege Randi Tørresen fletter regissøren inn referanser til vår tid og skriver om store deler av teksten, på en nærmest sømløs måte. Det er lett å slå seg til ro med en klassiker der dramatikerens eventyrlige påfunn har pleid å fungere. Slik mister man styrken i stykket og forestillingen forblir feig og uforløst. På Nationaltheatrets hovedscene, er det tvert i mot en modig oppsetning vi blir vitne til. Moderniseringen blåser liv i Peer Gynt og får forestillingen til å puste.