Melodi Grand Pinlig

Tirsdagens og torsdagens europeiske MGP-delfinaler fra Wien minnet mest av alt om en europeisk kongress for hyperaktive - uten et eneste sekunds ro for hverken øyne eller ører. Det var et flimmer av lyseffekter og armer og bein i ustanselig bevegelse, ståk og støy, glitter og glamour. Vi kunne trengt både sikkerhetsbelte og solbriller, der vi satt i sofaen. At Norges bidrag i går fikk «massiv applaus» (jfr. Dagbladet), var sannelig ikke lett å få med seg i alt lydgrumset som preget absolutt hele sendingen.

Wow!

Delfinalenes vanskeligste jobb hadde utvilsomt programlederne, som knapt fikk stilt spørsmålene ferdig før deltakerne utbrøt «wow!», kom med et slengkyss, eller bare hoppet og spratt opp og ned i yr glede over å være blant de 27 finalistene - som om de allerede hadde vunnet hele konkurransen. Enda godt ikke en finaleklar og overlykkelig Debrah Scarlett fra Norge fikk en mikrofon opp i ansiktet: Etter seieren i den norske finalen var hennes eneste kommentar «fy f...»

Flau bris

Visst har det kommet fine melodier ut av den europeiske MGPs 50-årige historie - kanskje med ABBAs «Waterloo» (1974) som høydepunkt. To av Norges vinnerlåter – «La det swinge» (1985) og «Fairytale» (2009) – var også bra. Men de tilhører unntakene, ikke regelen. Et oppsummerende terningkast for samtlige MGP-låter opp gjennom årene, ville vært én.

Det er for øvrig flere tiår siden kjente artister på toppen av sin karriere så noen som helst verdi i å delta i MGP. England, den melodiøse popens moderland, har de siste årene måttet ta til takke med artister lite kjent utenfor sine lokale distrikt og puber. Selv Sverige, med Melodifestivalen og «dansbandmusik» som pensum i grunnskolen, må nå ty til en programleder med «Allsang på Skansen» og 5. plass i Idol i 2005, som musikalsk karrieretopp. Sammenlignet med Carolas «Fångad av en stormvind» (1991), blir Måns Zelmerlöws «Heroes» en flau, en skikkelig flau, bris. At den likevel er blant favorittene, sier mest om europeisk MGP.

LES OGSÅ: Mangfoldig Melodi Grand Prix

Virvar

Ryktet om at norske Debrah Scarlett og Kjetil Mørland med «A Monster Like Me», også er blant favorittene, må være plantet av et æresmedlem i Den norske Melodi Grand Prix-klubben. Låten er like seig, svulstig og stillestående som Carl Espen Thorbjørnsens finalelåt «Silent Storm» fra i fjor. Hadde årets bidrag vært av et annet kaliber, er det likevel langt fra sikkert at den ville kommet noe høyere enn den – skal vi tippe – 14. eller 15. plassen den sannsynligvis vil få i finalen.

Musikk som konkurranseform er et håpløst konsept. Og mer håpløst enn et europeisk MGP-show, kan det vanskelig bli. At musikken er et virvar av disco, folkemusikk, punk og vasne ballader, stemt frem av juryer med vidt forskjellige musikkpreferanser, gjør det mer vilkårlig enn bingo. Det som fremdeles måtte finnes av musikalske kvaliteter, druknes effektivt i et bølgeskyll av bajaseri.

Følg oss på Facebook og Twitter!

100 millioner seere

Når noen likevel synes det er fint, nesten rørende, at europeiske land fra øst og fra vest forenes på fredelig vis på sangens, musikkens og festlighetens vinger, er det bare å beklage at det skjer ved å hente frem den grunneste musikken, og den mest overfladiske fremførelsen man kan tenke seg.

At Australia har fått lurt seg med i Eurovision Song Contest, med mulighet til å bli Europamester, understreker bare hvor vilkårlig dette showet er, kanskje alltid har vært. Men «the show goes on», naturligvis gjør det dét. 100 millioner TV-seere tuller man ikke med.