Lysten på leselass

Karl Ove Knausgård var ikke den første som skrev langt. Han blir heller ikke den siste. Jon Michelets fjerde bind om Skogs­matrosen kan ventes neste år. Ryktene sier at flere forfattere har store fortellinger på gang.

Nær 5.000 sider?

Ketil Bjørnstad skriver historien om et liv og om en tid. Første bind heter Sekstitallet. Serien har fått navnet Verden som var min med en bok for hvert tiår.

Første bind er på 796 sider. Blir alle bindene like omfangsrike, ender leseren med 4.776 sider.

– Jeg har overhodet ingen mulighet til å binde meg verken til volum eller tid, sier Bjørnstad.

Bøkene kommer når de er ferdige, og lengden på hver bok styres utelukkende av innholdet. Alt er et spørsmål om kvalitet, forsikrer han. Han håper på regelmessighet, men kan ikke love én bok i året.

LES ANMELDELSEN AV BJØRNSTADS NYE BOK: Ketils verden

Ambisiøst

– Hva fikk deg til å velge det enorme formatet?

– Det er fundert på et bevisst formvalg. Hva tjener stoffet best å gjøre? I en slik vurdering er det vel så ofte befriende å velge kortformatet som det lange.

Øyvind Pharo er Ketil Bjørnstads forlagsredaktør. Han kaller romansyklusen for et dypt personlig erindringsverk. Forlagets første reaksjon på Bjørnstads planer uttrykkes i ett ord.

– Ambisiøst.

Han minner om at Ketil Bjørnstad har skrevet og utgitt bøker på forlaget siden 1972. De vet hva han er god for.

– Det ligger litt i tiden å skrive store og oppsummerende fortellinger, tror Pharo.

Følg oss på Facebook og Twitter!

På trynet

Bjørnstad er en forfatterveteran og vet en hel del om hva han gir seg ut på.

– Man må være sikker på at man har en historie å fortelle. Alle forfattere har vokst opp med de store romanene. Det er en del av allmenndannelsen både å ha lest Den fremmede av Albert Camus på 130 sider og Dostojevskijs Brødrene Karamasov som sikkert må være langt over 1.000.

– Den kvalitative problemstillingen ligger ikke i formatet men om man lykkes med innholdet. Man kan lykkes og man kan gå på trynet både i store og små formater.

– Hva har utgivelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp å si for at du valgte stort?

– Ikke så mye formatet, men den har hatt mye å si for en del forfatteres vilje til å legge seg veldig nær sin egen historie.

LES OGSÅ: Gamle romanserier leses fortsatt

Skumlere tanke

Bjørnstad mener de sosiale mediene har vel så mye å si.

– Hele selvbekjennelseskultur­en har eksplodert med smart­telefoner og nettbrett. Og det er en langt skumlere tanke, om det er slik.

Han antyder en mulig forbindelse mellom selvopptatthetskulturen og kjendisdyrkingskulturen.

– Jeg var ung da de store rockestjernene som Jim Morrison, Jimi Hendrix og for den del ­Beatles og Stones brøt gjennom. Men det var på langt nær en så selvdyrkende kultur som den vi ser i dag.

– Jeg tror i beste mening at dagens forfattere også kjemper for litteraturens mulighet til å overleve i dagens samfunn. Vi preges av lange TV-serier som mange boklesende mennesker ser på. Jeg vil tro at det langformatet kan sette seg estetisk også hos forfattere og gi et ønske om å forfølge personer i et større format også litterært, sier Bjørnstad.

Store tak

Forlagssjef Trygve Åslund har valgt å stole på Bjørnstads evne til å turnere det han kaller «store, episke mengder».

– Men vi antar bok for bok, ingen av oss greier å overskue et helt verk, sier han.

– Er det en trend med romansykluser?

– Det ser ut som store episke­ verker som favner vidt og bredt har fått en renessanse, sier Åslund.

LES OGSÅ: Din kamp

Krønike

Tone Selboe er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun er aktuell med den lille boken Hva er en roman. Med utgangspunkt i Leo Tolstojs Anna Karenina tar hun leseren gjennom romanhistorien og gir oss verktøy til å forstå hvordan romanen fungerer.

Hun tror det egentlig ikke er noen annen forskjell på en enkeltstående roman og en syklus, enn omfanget. Romanen var i første omgang hverdagslivets krønike, skriver Selboe.

Fortellingene som i dag utgis i tykke bind, kom på 1800-tallet ut som fortsettelses- eller føljetongromaner.

Føljetong

– Også i dag er det glidende overganger mellom romaner som kan leses hver for seg og de som leses som en følje­tong. Knausgårds Min kamp er et godt eksempel. Han skrev raskt, og bøkene kom utrolig fort. De ble et samtaleemne og folk løp til bokhandelen, selv om fortellingen ikke hadde et sterkt plott.

– Krever det noe mer av en forfatter?

– Det er et større lerret. Forfatteren setter seg ofte fore å skildre et samfunn og en utvikling over tid. Disse bøkene er imidlertid like innbyrdes forskjellige som andre romaner. Du finner ikke mange likheter mellom Olav Duuns­ Juvikfolket og Knausgårds Min kamp eller mellom Cora Sandels Alberte-trilogi og Carl Frode Tillers Innsirkling.

1800-tall

– Er det noe av det ved romanens dannelsesideal som blir holdt liv i med de store lerretene?

– 1800-tallets romanformel lever videre med dagens romaner. Knausgård slutter med at Karl Ove kommer tilbake til familien og de nære ting. At han ender med å dyrke sin hage i Skåne er nøyaktig samme avslutning som i Voltaires Candide. Knausgårds verk er en blanding av en klassisk oppvekstroman og en med mer modernistiske trekk.

Tone Selboe finner det overraskende at bindsterke romaner ser ut til å blomstre nå, og peker også på den engelske forfatteren Edward St. Aubyn som gjennom 20 år har skildret livet til Patrick Melrose og malt et stort lerret av en herjet overklasseverden.

– Aubyn er også opptatt av Knausgård. Hans seks bind om en misbrukt overklassegutt er både en romansyklus og en moderne dannelsesroman. Bøkene har hatt en enorm popularitet og utbredelse.

Selvbiografisk

Selboe vet ikke hvorfor romansyklusene blomstrer, men som Bjørnstad tror hun at det kan være knyttet til interessen for det selvbiografiske og det at forfattere ikke er redde for å bruke seg selv i romanens tjeneste.

– Vi har sett det før også at romanen er en uren sjanger der det historiske blandes med det fiktive, og det saklige med det følelsestunge. Man kunne forestille seg at Ketil Bjørnstad ville skrive en selvbiografi, men han velger å skrive den i romanform der skillet mellom det bekjennende og det fiktive langt på vei brytes ned, sier hun.

TV-serie

– Kan det forklare interessen blant oss lesere?

– Jeg tror det. Det appellerer jo litt til kikkeren i oss også. Det er i hvert fall et tegn på at romanen lever. Vi er fortsatt interesserte i å lese om både fiktive og reelle liv, og romanen tar vare på den interessen. Romanen viser sin evne til å behandle det menneskelige og forholdet mellom mennesker. Når man sier at TV-serier er den nye romanen, ligger det et premiss der om at romanen har mistet den sammenbindende kraften. Det tyder ikke disse salgstallene på. Romanen lever i beste velgående, sier Selboe.