Ketils verden

Det er ikke et lite prosjekt Ketil Bjørnstad har satt i gang; i løpet av de neste årene vil det komme ut til sammen seks bind som hvert tar for seg ett tiår, fra 1960-tallet fram til i dag, med alt det innebærer av politiske hendelser, teknologiske nyvinninger, musikalske og litterære utgivelser, filmstjerner og sportsutøveres bragder og fall, og sist men ikke minst Bjørnstads egen historie fra barndom til voksenliv.

I forordet skriver han blant ­annet: «Ideen ramlet plutselig ned i meg. Jeg tenkte på min egen historie. Men jeg tenkte også på begivenhetene der ute i den store verden. Alt som skjedde gjennom disse årene frem til i dag, som var med på å forme meg. Hvert tiår har en farve i min erindring.» Som sagt, så gjort, og bind 1 med sine nærmere 800 sider, omhandler altså unge Bjørnstads liv og levnet gjennom 60-tallet.

LES OGSÅ: Lysten på leselass

Oppvekst

Historien tar til på nyttårsaften 1959. Ketil Bjørnstad er da sju år, og den lille familien på fire går det nye året i møte i Melumveien på Røa. Bildet som tegnes er av en engstelig, melankolsk, motvillig, overvektig og nysgjerrig gutt. Han vokser opp i et trygt, kunnskapsrikt og musikalsk hjem, med foreldre som oppmuntrer barna til å følge med på verden utenfor.

Mens hverdagslivet går sin vante gang, holder Bjørnstad oss stadig oppdatert på verdensbegivenhetene der ute, med romkappløpet mellom USA og Sovjet som en rød tråd gjennom hele romanen. Det er ikke bare politiske hendelser som behandles; forfatteren skriver lengre passasjer om forfattere, sportshelter og skuespillere, og da spesielt om dem hvis liv ender på dramatisk vis. Gjentatte ganger skriver han: «Han visste ikke da at…» om personer som på ulike måter skal gjøre seg bemerket for ettertiden.

LES OGSÅ: Gamle romanserier leses fortsatt

Omfattende

Som nevnt innledningsvis er det et enormt prosjekt Ketil Bjørnstad har satt seg fore, og han skal ha all ære for en meget omfattende gjennomgang av et helt tiår. Da kan vi heller se gjennom fingrene med visse faktafeil (det var vitterlig Schroeder som spilte flygel i Knøttene, og ikke Linus).

Prosjektet er i og for seg interessant, for et liv leves jo aldri i et vakuum, men er alltid preget av begivenhetene rundt. Å skildre verden slik den subjektivt oppleves gjennom de ulike stadiene av livet, er derfor en spennende idé.

Strømlinjeformet

Dessverre oppleves romanen likevel noe kjedelig og strømlinjeformet, som en oppramsende A til Å-fortelling. Og selv om Bjørnstad er en fin forteller, er det noe tamt og pregløst over språket. I visse av de historiske passasjene tar jeg meg i å tenke at dette nærmest kunne vært skrevet i en Wikipedia-artikkel. Kanskje hadde komponisten Bjørnstad tjent på å bevege seg litt utenfor note­arket av og til.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Fanger ikke leseren

Ketil Bjørnstad bestreber seg ikke på å skrive som Lars Saabye Christensen eller Karl Ove Knausgård, forfattere det er nærliggende å sammenligne med. Samtidig er det vanskelig å lese Verden som var min uten å ha Beatles og Min kamp i mente, og det er spesielt da Bjørnstads prosjekt faller gjennom. Han fanger ikke leseren som Knausgård gjør med sin intensitet og nærhet til eget følelsesliv, ei heller skildrer han tidsånden på en så vital, fabulerende og sanselig måte som Christensen.

Avslutningsvis skal det sies at Bjørnstad har skrevet en hjertevarm historie om en familie han tydelig er svært glad i, og ikke minst gis det en fin oppsummering av et tiår, både for oss som ikke var påtenkt på 60-tallet, og for de som selv var en del av det.