– Kunst kan krenke kirken

– I dag vrimler samtidskunsten av voldspornografiske bilder og blasfemiske gjenstander, som langt fra lar seg endre i et kirkerom, bare krenke troen og den religiøse dimensjonen, skriver kunsthistoriker Paul Grøtvedt i et debattinnlegg i dagens avis.

Han har siden 1970-tallet vært kunstkritiker for en rekke aviser, og ga i 2008 ut boka Et kunstverk?, som retter skarp kritikk mot deler av samtidskunstfeltet.

BLI MED I DEBATTEN: «Det ville neppe bli noen god samtale med kirkerommet dersom Kristin Gunleiksrud Raaum fikk installert blasfemiske og frastøtende verker der»

Friksjon

Debattinnlegget hans tar et oppgjør med synspunktene til Kristin Gunleiksrud Raaum, som er generalsekretær i Norske Kirkeakademier og nestleder i Kirkerådet. Sist uke sa hun til Vårt Land at hun gjerne ser mer provoserende samtidskunst i kirken. For eksempel kunst av den kontroversielle kunstneren Bjarne Melgaard.

– Det ville selvsagt bli uro og friksjon i menigheten, og neppe noen god samtale med kirkerommet, om hun fikk installert denne typen blasfemiske og frastøtende verk i den kirkelige konteksten, skriver Grøtvedt.

LES MER: Håkon Bleken: Kunsten og kirken bryr seg ikke om hverandre

Raaum har tidligere sagt til Vårt Land at samtidskunstens betydning kan endre seg når den stilles ut i et kirkerom. Dette er kunsthistorikeren helt uenig i.

– At kunstverk skulle endre seg fordi konteksten skifter, er ren overtro. En rusten radiator fra Astrup Fearnley-museets samlinger er og blir en rusten radiator, uansett lokaler. Slik også med et pornografisk maleri av Jeff Koons fra samme museum, skriver Grøtvedt.

LES MER: Bytter ut altertavle med altervideo

Som eksempler trekker han også fram kunsten til de anerkjente samtidskunstnerne Damien Hirst og Bjarne Melgaard.

– I et kirkerom vil det ikke endre seg en tøddel. Det er og blir et stykke ekkel pornografi, uansett hvor mye det «snakker med rommet», skriver kunsthistorikeren.

LES MER: Etterlyser teologer­ som er interessert­ i kunst

Rom som ramme

Etter å ha lest debattinnlegget fra Grøtvedt, fastholder Raaum at kirke­rommet er et ladet rom, som gjør noe både med menneskene og kunstverkene som kommer inn i det.

– Et kirkerom har sine tydelige konvensjoner, som kan bety noe helt grunnleggende for lesningen av et kunstverk. Denne debatten handler ikke om jeg eller Paul Grøtvedt «liker» Bjarne Melgaard eller andre kunstnere. Det er dessuten ikke så interessant her. Bjarne Melgaard har en mengde dypt foruroligende bilder, som ofte skaper uro og ubehag. Hvis kirkerommet var en ramme for et slikt bilde ­eller installasjon, hva ville det gjøre med vår lesning av bildet? I et rom der evangeliet leses, der sorg og glede feires, der livet og forkynnelsen sitter i veggene, hva gjør det med kunstverket og vår opplevelse av det?

LES MER:

Raaum trekker også fram Damien Hirsts Mother and Child Divided som et kunstverk som vil kunne endre mening i et kirke­rom. Og What's mine is yours to borrow av Elin Melberg, som i påsken stod utstilt i Oslo domkirkes nordskip.

– Det hadde tidligere stått i et gammelt bryggeri. Ja, dette kunstverket snakket med rommet, og rommet svarte. Både kirkerommet, kunstverket, og vi som opplevde det, ble litt endret, sier Raaum.

LES MER: For lite sex og punk i norsk kirkekunst

Pådriver. I kirkens kultur­utredning fra 2005 tas det til orde for at kirken skal bli mer aktiv innen samtidskunst. Her står det at kirken bør «gjen­erobre noe av sin tapte fortid som en pådriver for fornyelse. Den må aktivt bryte med den forsiktigheten som har preget kirkens møte med kunsten i mange generasjoner. I stedet for å innta en konservativ, kontrollerende og skeptisk grunnholdning til samtidskunst, må den bli en bidragsyter til å utvikle kunstuttrykket».

Mens Grøtvedt i sitt debattinnlegg i dag slår et slag for kunst som «blir beundret for sine kunstneriske kvaliteter og sin historiske stabilitet gjennom hundreder av år», mener Raaum at de vil være lite utviklende om kirken nøyer seg kunsten den allerede liker.

– Dersom kirken skulle nøye seg med den kunsten som utstråler skjønnhet og ro, ville både kirken, kunsten og vi alle gå glipp av muligheter til innsikt og erkjennelse. Derfor er jeg reddere for en kirke som ikke slipper den «ubehagelige» kunsten til enn en kirke som våger å utsette seg for det provoserende, sier Raaum.