– Kirkemusikken må sprenge grenser, ikke følge massekulturen

Stor estetisk toleranse og mangfold preger kirkelyden på 2000-tallet. Det påpekes i den nye utredningen En ny kirkelyd, gjort av Telemarksforskning på oppdrag fra Kulturrådet.

– Samtidig er det mye som tyder på at den kirkemusikalske utviklingen i større grad har bestått av inkluderingen av nye musikkformer, enn av en kunstnerisk utvikling av den tradisjonelle kirkemusikken, sier Ole Marius Hylland, som er en av bidragsyterne.

Kulturpolitikk

Utredningen omhandler estetiske grensedragninger mellom kunst og tro, hvilke arbeidsvilkår kirkemusikerne lever under og kirkemusikkens plass i kirke- og kulturpolitikken.

Hylland påpeker at kirkemusikk blir stadig vanskeligere å definere.

– Den smale definisjonen kan være at den skal ha sitt feste i bibelske tekster, med et direkte budskap. Den brede definisjonen blir at kirkemusikk favner omtrent alt skaperverket kan frembringe av uttrykk, sier Hylland.

Jørgen Langdalen er musikkhistoriker og leder ved musikkinstituttet ved NTNU. Han er invitert til å kommentere utredningen, og mener den sirkler inn sentrale paradokser. Langdalen er ikke redd for en åpen definisjon av kirkemusikk.

– Hovedfunnet er at både kirken og kulturmyndighetene forholder seg til mye uklarhet. Repertoaret er sterkt utvidet, og bruken av kirkerommet favner stadig større musikalsk bredde. Kirken står ved et veiskille når det gjelder kirkemusikken, og flere dilemmaer er prekære. Premissene må være kirkens egne. Kirkens kulturpolitikk etterligner i for stor grad den allmenne. Fokuset på det spesifikt kirkelige blir svekket, mener han.

LES MER: Duft av tro – og smerte av kors, om Trond Kvernos kirkemusikk

Seremonier

Langdalen mener kirken må dyrke det kultiske gjennom symbolbruk og ritualfellesskap.

– Musikken har en viktig rolle ved kirkelige seremonier som bryllup, dåp og begravelser – og rundt høytidene. Kirken må bestemme en retning, og må kanskje gjøre sin definisjon smalere gjennom en sterkere vektlegging av kirkens særegne, kultiske og seremonielle tradisjon. Kirken er for lite flink til å reflektere rundt det kultiske, og er mer opptatt av å imøtekomme «massekulturen». Det er påfallende at grensen for kirkemusikk nå går ved satanrock. Det er ikke godt nok som skille for hva som er kirkemusikk og ikke. Det er for lite vektlegging av den iboende, kultiske kraften – den må dyrkes sterkere. Kirken trenger ikke flere popmusikere, men kan lære mye av den sjangerens evne til å kommunisere, mener han.

LES MER: Mozarts operaarier ble til kirkemusikk

Sprenge grenser

– Mange søker mot noe «annet» – noe grenseoverskridende og samtidig religiøst, det må kirken ta på alvor, sier han og påpeker kirkemusikernes nøkkelrolle i å utvikle musikkens kultiske kraft.

– Kirken må appellere sterkere til sine egne musikeres selvforståelse. Dessuten er kirken blitt en stadig viktigere kulturarena, og har en unik posisjon i den kulturelle infrastrukturen.

Dilemma

Flere mener mangel på en stram definisjon er en berikelse. Erik Hillestad fra Kirkelig Kulturverksted lever lykkelig med dilemmaene.

– Å stå ved et veiskille er fantastisk, dilemmaene må ikke bli borte. Det er fint med sjangerdiskusjon, men jeg ser det som en styrke at vi ikke klarer å definere presist hva kirkemusikk er. Det som er farlig er hvis alle kirkemusikere blir eksperter på et snevert felt, bredde og mangfold må styrkes, sa Hillestad.

Han fikk følge av kantor i Bragernes, Jørn Fevang.

– Kirkemusikk er i hvert fall ikke en egen sjanger. Vi kan godt gi opp å finne definisjoner, – la oss heller krangle om hva det er! Det er fint at vi ikke har gitte svar på alt. Hadde vi det, ville vi ikke hatt spenningen som skal til for nyskaping og kreativitet – og kirkemusikken ville stivnet hen, sa Fevang.

Paul Erik Wirgenes fra Kirkerådet er glad for boken.

– Det er viktig med dynamikk mellom tradisjon og fornyelse. Kirkemusikken må ha sitt særegne språk som bringer oss mot det guddommelige. Da må vi ta vare på tradisjonen, men også søke det fornyende, og høyne det musikalske språket som tar oss nærmere det sant guddommelige, sier han.

Leder for Olavsfestdagene, Petter Myhr, er kritisk til kildebruken i rapporten.

– Det er interessant å høre hva kirkemusikerne mener, men de får legge alle premissene. Brukerne mangler – og hva med dem som står utenfor, hva kan vi bidra med for å gjøre kirken relevant for mennesker? Det aspektet nevnes ikke, påpeker Myhr.

LES OGSÅ: Etterlyser kunstsignaler fra Kirkerådet

Tusenkunstnere

Åsne Dahl Haugsevje presenterte delen om kirkemusikernes kår.

– Vi er kjent med at det er en forgubbing blant kirkemusikerne og at rekrutteringen svikter. Mange kirkemusikere opplever at de får stadig flere oppgaver, dårlig lønn og ugunstig arbeidstid, og mange føler reformtrøtthet og føler seg som samlebåndsarbeidere. De føler mangel på respekt som fagpersoner, og mister makt i forhold til både prester, frivillige og pårørende som tar sterkt eierforhold til for eksempel begravelser. De vil skape levende musikk, men frykter å ende opp som DJ'er for innspilt musikk. Samtidig føler et stort flertall at de har mye handlingsrom i yrket sitt. Sammenlignet med andre musikere er de på mange måter privilegerte, sier hun.