På 1800-tallet begynte samfunnet å se nytt på barnet. Da fikk vi også Barnets Julesang, som vi fortsatt synger når det nærmer seg 24. desember.
Salmen ble skrevet av Marie Wexelsen. Selv om hun bare var en ukjent skriveglad kvinne i 20-årene, tok det ikke lang tid før hun fikk plass i diktantologiene som samlet de største forfatterne.
Og hun ble en fast del av julefeiringen i alle hjem.
LES OGSÅ: Julesalmen med fanclub
Hellig midtpunkt
Wexelsen var del av en bølge som på siste halvdel av 1800-tallet gjorde seg gjeldende i litteraturen over hele Europa: Før hadde barnedikt og -fortellinger som oftest handlet om å gi moralske eksempler som skulle lære ungene at det ikke ville gå dem godt, hvis de var ulydige.
Nå kom nye idealer seilende. Fortellingene skulle trigge barnas egen forestillingsevne, slik Alice i Eventyrland er blitt skoleeksemplet på.
Og ifølge historikerne, viser fortellingene også dette: Nemlig at synet på barndom endret seg på denne tiden. Barnet hadde gått fra å være del av et slags familiært arbeidsfellesskap, til først og fremst å være kjernefamiliens hellig midtpunkt.
Barnekongen
Allerede i 1858, i en alder av 24 år, skrev Marie Wexelsen sin første bok, som peker mot dette idealet.
Boken het En liden Julegave for Børn og Børnevenner, som inneholdt små dikt og fortellinger. Den var så visst forkynnende, men dominert av et svært lyst språk. Og i et av diktene i boken, Juleaften, beskriver Wexelsen den tillitsfulle stemningen som råder, i det kjernefamilien gjør seg klare til å gå «til Barnekongen»:
Nu brænder Lyset paa Julebord/ Og stjernen blinker paa Himlens Bue/ Smaabarn holde Jul med Faer og Moer / Det er saa lyst i vor lille Stue.»
Tekstene ble utgitt anonymt:
«Forfatterinden af disse smaa Fortællinger og Digte, der ønsker at være ukjendt, har ingen stor Tanker om deres Værd, men haaber dog, at «Børn og Børnevenner» ikke vil foragte disse Smaating, maaske endog forunde dem en liden Plads i Juletræet eller paa Julebordet. Det er ogsaa Udgiverens Haab, at flere med ham finde; ogsaa her frembæres Vidnesbyrd om det Barn, som blev i krybben lagt og om det barnlige Sind, der ene kan tilegne sig den sande Juleglæde,» skrev Wexelsen i forordet.
LES OGSÅ: Historien bak Mitt hjerte alltid vanker
For de smaa
Hun kunne spart seg beskjedenheten.
Boken ble en suksess, og kom straks i nytt opplag. Bare to år senere ga Wexelsen ut en ny tittel: Ketil, en Julegave for de Smaa.
Ketil forble, i motsetning til den første boken, mer ukjent. Men innledningsdiktet herfra, Barnets Julesang, som tar videre motivet fra Juleaften, vandret umiddelbart videre i andre lesebøker og sangbøker.
Det er dette diktet som vi i dag kjenner som «Jeg er så glad hver julekveld». Det er siden blitt tonesatt av en rekke forskjellige melodier. Men helt opp til vår tid har vi sunget de ni korte versene uforandret.
De forteller om at det lille barn i Betlehem er Guds sønn, som alltid husker på de små og hører deres bønn, og for dem åpner sitt søte paradis.
Uten å bli platt
Diktet er juleevangeliet fra barnets munn, stemningsfullt omgitt av stjerner, englesang og moder som tenner alle lys.
Wexelsen-biograf Sonja Hagemann kalte diktet rett og slett for et skille i den religiøse barnelitteraturen: Wexelsen lyktes, ifølge henne, som en av de aller første, med å formidle kjernen i julens budskap til barn – uten å bli «platt eller søtladen».
LES MER: Alle artiklene i Spor-serien finner du her
Jeg er så glad hver julekveld,
for da ble Jesus født;
da lyste stjernen som en sol,
og engler sang så søtt.
Det lille barn i Betlehem,
han var en konge stor
som kom fra himlens høye slott
ned til vår arme jord.
Nu bor han høyt i himmelrik,
han er Guds egen sønn,
men husker alltid på de små
og hører deres bønn.
Jeg er så glad hver julekveld,
da synger vi hans pris;
da åpner han for alle små
sitt søte paradis.
Da tenner moder alle lys,
så ingen krok er mørk.
Hun sier stjernen lyste så
i hele verdens ørk.
Hun sier at den lyser enn
og slokner aldri ut,
og hvis den skinner på min vei,
da kommer jeg til Gud.
Hun sier at de engler små,
de synger og i dag
om fred og fryd på jorderik
og om Guds velbehag.
Å gid jeg kunne synge så,
da ble visst Jesus glad;
ti jeg jo også ble Guds barn
engang i dåpens bad.
Jeg holder av vår julekveld
og av den Herre Krist,
og at han elsker meg igjen,
det vet jeg ganske visst.
Kilder: "Jeg er så glad hver julekveld". En bok om Marie Wexelsen, salmedikter og opprører av Sonja Hagemann (Oslo, 1968).
The Routledge History of Childhood in the Western World av Paula S. Fass (red.), (NY, 2013)
