Kultur

Port til folkesjelen

Våre forfedre hadde ikke mange bøker. Men salmebok hadde de.

Bilde 1 av 2

Hvilken litteratur har satt dypest spor i den norske folkesjelen? Vi kan selvsagt gjette på alt fra Snorre til Bjørnson. Eller vi kan få hjelp av enkel matematikk: For et par hundre år siden eide nemlig en vanlig familie i snitt bare 1,9 bøker. Men ni av ti hadde en salmebok. Og kanskje bør derfor salmene regnes som den litteraturen som har hatt størst innflytelse på hvordan vi nordmenn forstår oss selv og verden rundt oss, argumenterte salmehistoriker Egil Elseth.

Noen salmer er dessuten blitt viktigere enn andre. Når det lir mot jul, er Mitt hjerte alltid vanker, en av dem som hyppigst går igjen på alt fra juleplatene til kjøpe­sentermusikken.

Klikk på podkasten under og hør salmen:

Bort, verdens juleglede

Salmen var skrevet av Hans Adolph Brorson (1694-1764), som i 1732 kom med verket Nogle Julepsalme. I det lille heftet trykket han også perler som Den yndigste rose er funden og I denne søde Jule-tiid.

For Brorson var diktene, og deres rike billedspråk, på ingen måte til pynt. Salmene var for ham middelet til å formidle tro, takknemlighet og ekte glede. Derfor ville han at salmene skulle runge i «hvermands Huus og Boe!» slik han avslutter heftets første salme med, «Bort, Verdens Jule-Glæde».

Og som sistnevnte salmetittel tilsier: Brorson var en pietist. De små salmene var for ham veien til å leve et rett og godt liv. Og et rett og godt liv, innebar også å ta farvel med alt overflødig.

Pietismens hjerte

I vår tid har pietiesmen gjerne et litt dårlig ord på seg. Men gjennom Brorsonsalmene fortsetter den å sette spor. Kanskje kan man få øye på dens mer sentrale sider nettopp gjennom en salme som Mitt hjerte alltid vanker. For i pietismen handler det om hjertet og kjærligheten – ikke først og fremst hodet og tanken. Det handler om en dyp kjærlighet til Jesus, og om hjertet som inngangsporten til livets mål og mening.

Brorsons salmer viser dessuten pietismens røtter i middelalderen. Brorson plukker opp motiv fra den såkalte brudemystikken, og oversatte også flere salmer av den katolske lyrikeren Angelus Silesius som skildret sjelens vei til Gud.

Mitt hjerte alltid vanker nådde i fjor avisoverskriftene, etter at artisten Tone Damli hadde sunget inn teksten feil på sin juleplate.

Også salmebokteksten kan kritiseres for å ikke være tro nok mot Brorson. Som salmehistoriker Elseth har påpekt, fanger ikke siste vers i vår oversettelse intensiteten i Brorsons original: «Kom! Lad min Siæl erlange / Sin rætte Qvæge-Stund / At kysse tusind Gange / Din søde Rosen-Mund».

Kilder: Salmer og skjebner av 
Egil Elseth (Oslo, 1994) og Hans Adolph Brorson: Pietisten og poeten av Egil Elseth (Oslo, 1985)


Mitt hjerte alltid vanker

i Jesu føderom,

der samles mine tanker

som i sin hovedsum.

Der er min lengsel hjemme,

der har min tro sin skatt;

jeg kan deg aldri glemme,

velsignet julenatt!


Akk, kom, jeg opp vil lukke

mitt hjerte og mitt sinn

og full av lengsel sukke:

Kom, Jesus, dog herinn!

Det er ei fremmed bolig,

du har den selv jo kjøpt,

så skal du blive trolig

her i mitt hjerte svøpt.


Jeg gjerne palmegrene

vil om din krybbe strø,

for deg, for deg alene

jeg leve vil og dø.

Kom, la min sjel dog finne

sin rette gledes stund,

at du er født herinne

i hjertets dype grunn!

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur