Jimmy Webb er stjerna bak stjernene

De største stjernene har ofte mest å takke andre for. Selv om en slik ydmykhet ikke var de mest fremtredende trekkene hos Frank Sinatra, Glen Campbell og Nina Simone – eller Kanye West – skylder de alle en takk til Jimmy Webb.

Men til tross for at Webb har skrevet en rekke av det 20. århundrets største poplåter, kan han rusle rundt i en hvilken som helst by uten at andre enn de aller mest dedikerte ville kjent ham igjen.

Synger selv

Webb er i Oslo for å framføre sine egne sanger på Chat Noir, som del av Oslo Jazzfestival.

– Jeg har alltid sunget mine egne sanger, men de har heldigvis også blitt tolket av fantastiske sangere som Glen Campbell, Frank Sinatra og Linda Ronstadt, for å nevne noen av favorittene mine. Som sanger er jeg ikke i deres liga, men prøver å gi en intim tolking av sangene mine, sier han.

Her i Norge fikk mange et nært forhold til «The Moon's a Harsh Mistress» etter at Radka Toneff gav den ut i 1982. Tre år senere gikk Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson sammen og dannet supergruppa The Highwaymen, etter Jimmy Webb-låten de også gjorde til sin kjenningsmelodi.

Mange har også stiftet kjennskap til Webbs håndverk gjennom Frank Sinatras tolkning av «By the Time I Get to Phoenix» og Glen Campbells «Witchita Lineman».

Selv er han aller svakest for Nina Simones tolkning av «Do What You Gotta Do».

– Det er klart at jeg har et dypt personlig forhold til mine egne sanger, men jeg har ikke noe konkurranseinstinkt med tanke på fremførelsene. Noen ganger har jeg følt at sangene har mistet litt av sin mening i de kommersielle innspillingene, men man må være takknemlig for de gode versjonene.

LES MER: – Jeg ser gnisten i øynene på unge musikere

LES MER: Nå er det folket som bestemmer på radioen

Skolering

Jimmy Webb er ingen dårlig sanger. Men han er mer rufsete i stilen enn de legendariske popsangerne som gjorde sangene hans til allemannseie. Som låtskriver er han derimot i den renskårne og skolerte linjen, i arven etter komponister som Burt Bacherach og Rogers & Hammerstein.

– Mine forbilder var skolerte komponister. Jeg har fortsatt stor tro på håndverket og tradisjonen. Men det har blitt vanskelig å veilede en generasjon låtskrivere som ikke ønsker veiledning, og som ikke har tro på metodene.

I forbindelse med Oslo-besøket gjør han likevel et nytt forsøk, når han i samarbeid med Oslo Jazzfestival inviterer til masterclass, eller låtskriververksted, på hovedbiblioteket i Oslo.

– Man kan ikke lære noen å bli en stor låtskriver, men man kan lære noen å skrive låter. Selv vet jeg ikke hva jeg kunne gjort uten popmusikkens holdepunkter: Jeg vil ha en melodi, en tekst og en akkordprogresjon med originalitet og styrke, som holder det hele sammen. Jeg er lei meg for at respekten for slik låtskriving har smuldret opp.

Mye av den nye elektroniske popmusikken er satt sammen av biter fra låter som er laget før. Slik hadde det seg at Webbs låt «Do What You Gotta Do» fra 1968 var innom VG-lista i år, fordi den populære og kontroversielle rapperen Kanye West brukte den som bærende element i sin låt «Famous».

– Jeg aner ikke hvordan jeg ble en del av den låten. Men det er fint å se at musikken min blir brukt, selv om jeg ikke liker teksten. Det er ikke min stil å kalle kvinner for bitches and hoes.

LES MER: «Spice Girls var våre perfekte rollemodeller»

Joe the Plummer

Når Glen Campbell sang «Witchita Lineman», ble den ellers så velfriserte sangeren om til en telefonmontør på prærien. I «Galveston» ble han en soldat som lengter hjem til Texas. I «Highwayman» gir han stemme til en trailersjåfør, en sjømann og en anleggsarbeider.

Webbs univers kan ligne det amerikanske politikere gir uttrykk for at de lengter etter, når de ønsker seg tilbake til det virkelige Amerika de selv vokste opp i. Selv vokste han opp ganske fattig, i et jordbrukssamfunn i Oklahoma.

– Jeg skal ikke nekte for at sangene mine er fulle av nostalgi, og det finnes et Amerika som jeg elsker høyere en selve livet. Samtidig vokste jeg opp i en tid med mye rasisme og meningsløse kriger. Så da jeg ble voksen begynte jeg å stole mindre på mytologien om landet jeg hadde vokst opp i.

Men tiden er ikke inne for å skrote drømmen om Amerika helt, mener Jimmy Webb. I en tid preget av opprivende splittelse og polarisering, er det verd å huske hvordan man en gang så for seg det amerikanske samfunnet.

– Om det er en drøm, og det er en vakker drøm, så er det verd å huske hvordan vi en gang tenkte. Og huske hva slags land vi ønsket oss og trodde vi hadde. Sangene mine gir et innblikk i hvordan vi så på landet vårt. Men få av oss er så naive nå lenger.

– Hvordan ser du - som én av de som artikulerte denne amerikanske mytologien - på de som nå vil gjøre Amerika «great again»?

– Jeg er sint og flau. Sint på kreftene og menneskene som har røsket fra hverandre potensialet Amerika hadde og gjort det om til tragedien vi nå ser på TV. Dette er smertefullt for oss som ble født etter 2. verdenskrig, som så på fedrene våre som helter og som trodde USA gjorde verden til et bedre sted. Jeg vet ikke om vi selv forstår hvordan vi har fått et politisk system som har kollapset og blitt så stygt, men jeg tror vi må forsøke å gjenskape det landet vi trodde på da vi var unge.

– Hva er første skritt?

– Å bekjempe Trump. Så må vi reparere forholdet mellom politiet og fargede amerikanere. Deretter må vi gjøre noe med at én prosent av én prosent kontrollerer nesten all velstanden. Jeg ser ikke på meg selv som et politisk geni, men siden du spurte så svarer jeg.

Baptist

Webb vokste opp med en far som var baptistprest og yrkesmilitær. Han minnes faren som en tydelig og svær mann med kraftig stemme. Det var i kirken til faren musikerkarrieren begynte: Som 12-åring ble han kirkens pianist, og lærte å improvisere når begravelsene varte og rakk. Så begynte han å skrive egne sanger.

– Faren min var ikke begeistret for det. Han mente rock'n'roll bare handlet om sex, og senere forstod jeg at han hadde helt rett. Så han prøvde å holde meg unna sekulær musikk så lenge han kunne. Men da jeg var tenåring, var jeg i Hollywood og fant ut at det var nærmest bare å rusle inn. Det viste seg at jeg var godt forberedt på et liv som låtskriver, mye på grunn av det jeg hadde gjort i kirken.

LES MER: «Noen tør være seg selv, andre­ tilpasser seg kristenpop­en»

– Har du tatt med deg noe mer fra oppveksten i kirken?

– Jeg legger skylden for det meste av verdens ondskap på religionene. Det er for mange av dem, og de er for dogmatiske, urimelige, voldelige og intolerante. Men jeg kommer ikke bort fra at vi har et åndelig liv, og at det finnes en åndelig verden som inspirerer og påvirker oss. Hvor skulle ellers samvittigheten komme fra? Jo eldre jeg blir, jo mer overbevist blir jeg om at det finnes et åndelig aspekt. Men jeg tror det er en personlig reise, noe hver enkelt må finne ut av selv.