Illusorisk frihet

– Å kunne velge fritt er en verdi i seg selv. Det er nødvendig for menneskeverdet.

– Menneskerettighetene tar feil. Mennesket er ikke født fritt.

Dette var to av utsagnene fra samtalen om valgfrihet og autonomi som organisasjonen Menneskeverd hadde invitert til på Litteraturhuset i Oslo forrige torsdag.

Organisasjonen arbeider med menneskeverdet særlig knyttet til de sårbare livsfasene rundt fødsel og død, og det var valgfrihetens mulighet og grenser på dette området som dannet rammen for samtalen.

Mål i seg selv

Sveinung Rotevatn, stortingsrepresentant for Venstre og erklært liberalist, åpnet med et sitat fra Henrik Ibsen: «Frihet er den største og høyeste livsbetingelse».

– Frihet er forutsetningen for å få på plass alt det man ellers ønsker seg. Samtidig er frihet et mål i seg selv. Det har en egenverdi, sa Rotevatn.

LES KRISTIN CLEMETS KOMMENTAR: Abortloven indikerer at menneskeverdet kan graderes

Frihet henger nøye sammen med autonomi, altså retten og muligheten til å bestemme over sitt eget liv. Mye av debatten kom til å handle om nettopp autonomi.

– Autonomi er knyttet til menneskeverdet. Det er å ha ansvar for eget liv. Å gripe inn i den, kan ødelegge menneskeverdet, sa Rotevatn.

Likevel er det grenser for friheten. Liberalisten viste til Johan Stuart Mills – at min frihet møter sin grense når den kommer i konflikt med andres frihet.

– I vårt samfunn er stadig mer blitt tillatt av det som bare skader deg selv, ikke andre. Det betyr ikke at alt er moralsk riktig. Men det er viktig å skille mellom det som er umoralsk og det som skal forbys. Det bør være et personlig valg å avgjøre hva som er det gode liv, sa Rotevatn. Som politiker ville han ikke påtvinge andre sitt moralsyn.

Abort og dødshjelp

Han trakk fram abort som et vanskelig grensetilfelle. Abort går utvilsomt ut over fosterets frihet. Han mente at når abort likevel er tillatt her i landet, så skyldes det mest praktiske argumenter.

Da han i debatten etterpå ble utfordret på hva han mente med praktiske argumenter, svarte han at alternativet til å tillate abort er dårligere, fordi det fører til illegale aborter og uheldige sosiale konsekvenser.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det er få som argumenterer for abort ut fra et syn på menneskelivet, mente han. Men han synes abort er et vanskeligere dilemma enn dødshjelp.

– Ved dødshjelp det snakk om hvilke valg det skal være lov til å ta for eget liv. Noen mener det bare er Gud eller livet selv som har lov til å avgjøre at livet skal avsluttes, sa han.

Venstre er mot aktiv dødshjelp, og Rotevatn ville heller ikke erklære seg som tilhenger. Men han påpekte at befolkningen er for, mens politikerne er mot. Derfor vil debatten tvinge seg fram, og han mente det er viktig å slippe den til.

Selv trakk han fram argumentet at valgfrihet kan vise seg å være et gode i seg selv, uavhengig av hva valget blir.

– Mange mener at vissheten om at du kan ta kontroll preger veien fram til slutten med mer livskvalitet. Det tar vekk frykten for å måtte leve et liv jeg ikke ønsker å leve. At muligheten finnes, kan gi større ro og livskvalitet, sa han.

Sortering

Rotevatn kom også inn på debatten som sorteringssamfunnet knyttet til fosterdiagnostikk og selektiv abort.

– Det er lett å forstå at folk reagerer på dette. Det bringer tankene over til regimer vi ikke vil sammenlignes med. Menneskets verdi og alles likeverd er prinsipper jeg slutter jeg meg til. Det er liberalismens grunnforutsetning, sa han.

Hvis kvinnen ikke kan velge selektiv abort uten å lide, er det ikke et fritt valg

– Sølvi Marie Risøy, forsker

Men han mente det er et dilemma at abort på grunn av skader på fosteret blir problematisert, samtidig som abortloven tillater abort uten noen begrunnelse før 12. uke.

Dette dreier seg mer om retten til informerte beslutninger, mente han. – Vi har allerede et sorteringssamfunn. Så lenge abort er lov, er det vanskelig å nekte foreldre tilgang til kunnskap, sa han.

Autonomi

Det er ikke så enkelt å være autonom, poengterte Sølvi Marie Risøy. Hun har tatt doktorgrad på kvinners valgsituasjon ved selektiv abort etter fosterdiagnostikk.

– Vi glemmer at vi alle inngår i sosiale relasjoner, som har skapt oss. Mitt indre er ikke mitt. Samfunnet har skrevet seg inn i meg, sa hun.

Ut fra sine erfaringer skisserte hun tre autonomifeller – det vil si mekanismer som kommer på tvers av autonomi nettopp som følge av at vi prøver å sikre kvinners autonomi.

– Det er ikke vondt ment. Men det er ikke til å unngå at det følger med, sa hun.

LES OGSÅ: Hun avsto fra sex, men ikke fra å snakke om det

«Genetisk veiledning er i sin natur verdinøytral» står det i veilederen.

– Men fellen er at kvinnen som kommer til fosterdiagnostikk allerede i utgangspunktet er utvalgt. Det er noe spesielt med deg. Det er en grunn til at du får dette tilbudet. Og det er et stort system som staten har skaffet til veie for å gi deg nøytral kunnskap. Det ligger en normativitet i hele dette systemet som sier: Dette må jeg ta imot. Ellers er det min skyld hva som skjer, sa Risøy.

Når samfunnet trer til side og legger over på kvinnen å ta valget, så pålegger det henne samtidig en rolle, en bestemt måte å gjennomgå valgprosessen.

– Det er kvinnen som skal kjenne, føle, bære. Det er hun som skal lide og bære det med seg hele livet. Hvis hun ikke kan velge selektiv abort uten å lide, er det ikke et fritt valg, sa Risøy.

Trapesartist

Hun mente denne prosessen gjør kvinnen til en slags trapesartist. Alle trekker seg tilbake og holder pusten mens vi ser kvinnen gå gjennom den krevende valgprosessen.

Risøy viste også til kvinner som velger å ikke ta abort ved sykdom som er definert som ikke forenlig med liv, som Trisomi 18.

– De opplevde at de ble motarbeidet. Det medisinske personalet bekreftet aldri barnets menneskelighet. Men det er utrolig mange ting som er dødelig om du ikke får medisinsk behandling for det, sa hun.

Risøy ble spurt om hun er for eller mot abort etter fosterdiagnostikk. Hun repliserte at det er typisk at hun som forsker får et slikt spørsmål. På dette området er det bare én holdning som er tillatt.

– Jeg er veldig mot abort og veldig for abortloven. Jeg har ingen løsning på spørsmålet om selektive aborter. Men jeg synes nemndene burde begynne å gi vurderinger ut over bare å si ja.

Ikke frie

Også professor Pål Gubrandsen satte spørsmålstegn ved troen på at vi kan være autonome individer.

– Menneskerettighetserklæringen tar feil. Menneskene er ikke født frie. Alle mennesker er født bundet. Vi er bundet av betingelsene rundt oss, og av kroppen vår, og av dødelighet og utilstrekkelighet. Og vår avhengighet av hverandre.

Også Gulbrandsen snakket ut fra sin egen forskning. Han har undersøkt 200 pasientsamtaler ved sykehus. Der har han konstatert at leger ikke får til å involvere pasientene i å ta avgjørelser om egen behandling.

– Derfor er jeg blitt opptatt av begrepet autonomi. Ideen om frihet er skapt av mennesker i privilegerte posisjoner. Det er en utopi som blinder oss for hvor bundet vi er, og hvor nødvendig det er. For vi er sosiale vesener, sa han.

«Pasientmedvirkning i beslutninger» er et krav i helsevesenet. Men det skaper ofte mer uro og utrygghet enn det gamle systemet der legen bestemte, mente Gulbrandsen

– Når legen bestemte alene, var du som pasient avhengig av tillit. Det er en trygghet i tillit. Når legen i beste mening sier at du kan velge behandling selv, så skaper det mye uro, sa han.

Døden

Ikke i noen av samtalene Gulbrandsen hadde undersøkt, snakket legen med pasienten om at pasienten kunne dø, selv om det var snakk om alvorlige sykdommer.

– Når folk ikke lenger kan reddes fra døden, er det i praksis umulig for legene å snakke om det slik at pasienten kan forholde seg til det, sa Gulbrandsen.

Vi tar det for gitt at de pårørende vil den sykes beste. Det er jeg ikke trygg på

– Pål Gulbrandsen, professor

Derfor stilte han spørsmål ved forutsetningene for en vidtgående liberalisme.

– Det er noe veldig vanskelig for meg ved denne liberale liberalismen. Man sier at det ikke skal gå utover andre. Men alt vi gjør går ut over andre. Hvor går grensen for å gjøre det som passer en? Dere later som om denne bundetheten ikke finnes, sa Gulbrandsen.

Rotevatn syntes ikke det var så vanskelig å trekke slike grenser.

– Utslipp av NOx og CO2 åpenbare eksempler på at du ikke kan gjøre som du vil. Selvfølgelig er mennesker sosiale vesen. Men det er veldig banalt å bruke det som argument for å gripe inn mot friheten. Historisk har det ført til mye vi ikke er stolte av.

Dødshjelp

Aktiv dødshjelp var spørsmålet som preget de fleste innleggene da forsamlingen i salen fikk slippe til.

– Selvbestemt livsavslutning er krevende. Det finnes ulike modeller, og noen har glidd ut. Det avgjørende er vilkårene du setter. Vi må ha garanti for at det er et autonomt ønske, sa Rotevatn.

– Vi tar det for gitt at de pårørende vil den sykes beste. Det er jeg ikke trygg på. Jeg vil ha større problem med å være til byrde enn å lide. Det er en tiltagende del av befolkningen som er tilhengere av aktiv dødshjelp – og med ressursknapphet vil det trenge seg på, mente Gulbrandsen.

Risøy reagerte på forskjønnende språkbruk som selvbestemt livsavslutning.

– Det er selvmord vi snakker om. Alt som handler om eldre i framtida, kommer til å handle om ressurser. Det vet jeg som arbeider med eldreomsorg i kommunene, sa hun.

– Det er vanskelig å finne gode endelige svar når det gjelder livets begynnelse og slutt. Det taler for at slike beslutninger i størst mulig grad skal overlates til det enkelte menneske, avsluttet Rotevatn.