Fortellingene om ‘nå’

Mens vi blogger oss gjennom gleder og fortvilelser og har det travelt med å skrive om oss selv og hva vi har spist til middag, kan det høres bestefaderlig ut å drasse til torgs Edda – de urgamle diktene, som forteller oss om nordmenneskets til dels blodige kår under stjernene, om drivende kjærlighet, om hovmod som står for fall og om at de som elsker gull, bærer døden i seg. Moderne som noe.

Edda-dikterne (vi vet ikke hvem de var og når de skrev) ville ikke vært mye overrasket over dagens økonomiske kollaps og oljekrisen. Edda forteller at den som savner kjærlighet, søker seg makt. Vi kjenner det igjen, akkurat nå gjør vi det, når banktroll og finansinstitusjoner spiser til de sprekker. Griskhet fører til fall.

MIN TRO ANNE KAT HÆRLAND: Det er 14 år siden faren døde av hjernekreft. Savnet etter ham bærer hun med seg hver dag.

En norrøn vår

Men først og fremst og ikke minst – Edda-diktene er noe av det største vi har skapt, litterært sett. Innledningen var en spøk, det står ikke dårlig til med Edda. Som Edda-kjenneren, gjendikteren og forfatteren Knut Ødegård sier i etterordet til hans og Cappelen Damms storsatsing på den ­eldre Edda-diktningen i ny, norsk språkdrakt: «Det er gledeleg at det nett i våre dagar er ei veksande interesse for den norrøne diktinga her til lands, det er jamvel tale om ein 'norrøn vår'. Denne diktinga er ikkje berre vår norrøne arv, men i høgste grad forteljingar for vår tid – kanskje meir aktuelle og utfordrande enn nokon gong.»

Norrønt og norsk

Hver generasjon, sin gjendiktning – bør en kunne tenke. Likevel er det over 100 år siden den forrige, dikterpresten Ivar Mortensson-Egnunds respektfylte oversettelse. Siden kom en ufullstendig utgave av Ludvig Holm-Olsen på bokmål.

Og nå: Knut Ødegårds nynorske fullversjon, i en påkostet­ og skinnende frisk utgave i fire bind, hvor diktene står utluftet mot hverandre på sidene – norrønt til venstre, norsk til høyre. Det burde være flaggdag. Dette er de viktigste kildene for vår forståelse av guder, verdensbilde og menneskesyn i vår førkristne tid.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I de to siste bindene, nylig utgitt, finner vi visdomsdiktningen Håvamål. Og Voluspå – hvor den synske volven står frem og forteller i en overveldende visjon om verdens skapelse, guders og menneskers gjerninger og om verdens ende, ragnarok. Deretter, de mange heltediktene, hvor dragedreperen Sigurd Fåvnesbane står frem som den største. Han som drepte «ondskapen».

En fortelling som vi i andre skikkelser og kulturer finner hos Richard Wagner og legenden om den hellige Georg og dragen. Det var lett for de gamle å gjenkjenne sammenhengen mellom Sigurd Fåvnesbane og Kristus som på korset nedkjempet det onde, da kristendommen kom til landet.

Ødegård kan dette universet – både det åndelige og ordene. Han har levd lenge i det. Sterke krefter driver mellom strofene i Edda-diktningen og gjør dem nære – det er ingen «materialistisk» gjendiktning vi har fått, men diktning der åndskrefter, visdom, kriger og det daglige strevet er sider av samme mynt.

Det er som det skal være: Poesi, korthogd og kvast gjendiktet. Og det skal sies: Det ligger en merkelig optimistisk tone over gjendiktningen. Den har Ødegård sett.

LES OGSÅ: Bønnemøtene: vi har snakket med dem som fortsatt ber

Ikke mer å si

Dikteren T. S. ­Eliot sa noe sånt som at det beste samtidspoesien kan gi oss, er «en følelse av henførelse, et inntrykk av fullendelse, som skiller seg fra de følelsene som til og med mye større poesi fra en forgangen tid vekker hos oss».

Edda-diktningen skal ikke beskyldes for «henførelse» – i hvert fall ikke i mild, sentimental utgave. Men det finnes henførelse. Det var sant nok en tid hvor det gjaldt ikke å overdrive sin menneskelighet. Men liv er det, liv i sin sprekeste kraft og forestillingsevne.

LES OGSÅ: «No kan me snakke åpent om religion utan å bli brennmerka»

Forvandling

Ødegård skriver i et rikt etterord: « ... i alle utgåver av eddadikta som eg kjenner til, får vi høyra om korleis gudane, æsene, i opphavet leika seg med gullet som i ein para­disisk uskuldstilstand. Men så kjem grådugskapen inn i ei verd der det før rådde harmoni i skaperverket.

Og så fylgjer sviket, drapet, krigen – og til slutt går verda under, jord og himmel rasar saman i eit endetids ragnarok etter at harmonien i skaparverket er broten ned av grådugskapen». Kjenner vi tegningen? I et direkte møte med smerten i denne diktningen, ligger mulighet til forvandling og nye bevegelser.

Direkte tale

Jeg har «prøvd» ut diktene på mange måter, sikkert også på banalt vis, men jeg har gått rundt på stuegolvet med Edda oppslått, med klingende røst har jeg lest diktene for lamper, hyller og glass. Det singlet ikke, men det ga kraft i kroppen – rytmen, bruddene, overraskelsene, ordfargene gjør godt og snur på de slitte cellene mine. Jeg utsetter meg for det, også musikaliteten i det ødegårdske språket.

Edda er direkte tale, ikke noe knussel. Akkurat slik de gamle middelalderbildene «ser» oss rett i øynene, når de forteller sin historie.

LES OGSÅ: Hver tredje tirsdag samles tolv mennesker for å be på denne måten